Kristian i godt driv
Kristian og jeg satte avgårde fra Bodø rundt 6 om morran med tunge sekker pakket for en todagerstur. Vi brukte ca 12 timer fra bil til bil på sommerføre, men dette kom nok til å ta mye lengre tid. Matrasjonene var som følger for min del: 1 liter solbærtoddy, en stk Yt sjokomelk, en pose marsipan, en proteinbar, en pakke lefse og 2 poser drytech. Vi parkerte innerst i Breivik og satte kursen mot vestryggen på den første av toppene, Stortind. Det ble mye baksing oppover ryggen og jeg angret nesten på matrasjonene. Det burde nok vært mulig å pakket enda lettere...
Et stykke opp på ryggen tok brøytinga slutt og vi kom opp til ca 200 høydemeter med tynn svaklyving. Heldigvis var det noe is her og der, men likevel spennende nok til tider. Tauene ble liggende i sekken mens vi pirket oss oppover. Traff heldigvis 100% på veivalgene og vi kom oss greit opp til ryggen som ledet opp til det som var ett par lette taulengder på sommerturen. Vi krysset oss oppover på minimalt plastret stein/sva før en vertikal vegg på ca 5 meter stoppet veien videre. Sikkert lett på sommerføre men nå var den dekket av 2 mm stålis slik at tauet måtte frem. Jeg hooket øksene i noen tynne riss oppover og fikk lirket høyre øks inn i enda ett riss nesten på toppen av veggen. Plutselig poppet steinen og dermed øksa og jeg var på full fart nedover mot ett ublidt møte med bakken. I fallet fikk jeg imidlertid slått den andre øksa i en mosedott og ble hengende etter en arm mens Kristian stod under med store øyne. "Det der var heilt legendarisk", noe jeg nesten måtte si meg enig i. Lirket meg forsiktig opp igjen, noe fortumlet og betenkt men like hel. Resten av turen opp til Stortind forløp uten dramatikk, selv om den siste bakken var grusomt lang.
Traversen åpenbarte seg foran oss, det så rett og slett helt fantastisk ut. Da det var relativt dårlige forhold opp til første topp ble vi enige om å gi det ett seriøst forsøk og ta en topp av gangen. Ingen store ambisjoner. To rapeller ned i skaret og vi var endelig i gang. Det gikk relativt lett opp til første nål via østsiden og en kort nedklatring gjorde at vi var godt i rute med tanken på tidsbruken selv om klokka var over 12 da vi kom opp på Stortind.
1 store stod for tur, på sommerturen var det greit til topps på sydsiden men nå var det veldig tørt der. Prøvde meg litt ut på siden men skjønte fort at dette kom til å ta evigheter og klatret derfor tilbake og tilbake til start igjen. I og med at vi er gentlemen var det ingen tvil om at jeg fikk "gi fra meg" denne taulengden og overlot moroa til Kristian.
Han klatret litt ut på nordsiden opp til toppen og strakk taulengden helt opp. Fin bratt miksklatring, M4+ish, greit sikret i både riss og mose. Gliset på trålfiskeren var rimelig stort da jeg kom til toppen og vi ante at dette kunne bli suksess likevel. En lang rapell ned til skaret på andre nål, men vi måtte trekke godt ned i renna for å komme rundt på østsiden og fulgte sydeggen til topps der. Lite snø og is gjorde at det tok endel tid og da vi endelig stod på toppen begynte det å mørkne. En enkel rapell rundt en steinblokk og litt utsatt nedklatring før vi var nede i renna igjen. 3 nål var nesten nedsnødd og sånn sett en parantes og veldig enkel.
Det begynte å bli skikkelig mørkt, jeg antydet at det kunne være en ide å sette opp miniteltet i skaret opp til 2 store, men Kristian ville til topps. Jeg tok fatt på første taulengde i mørket og strakk ut 60 meter over noen tynne bratte sva og ett skikkelig opptak. Fikk faktisk satt en kam oppover så det var ikke dårlig sikret per definisjon. Kristian overtok og fortsatte rett opp. Tiden gikk og jeg så lyset fra hodelykten hans fly frem og tilbake mens han lette etter veien videre.
Tilslutt ropte han standplass og jeg klatret ca 40 meter opp og stod rundt 15 meter under han. Lyste opp veggen over standplassen som ikke var noe aktuelt prosjekt i mørket og vi ble enige om at jeg skulle fortsette videre og finne en annen løsning. Traverserte nedover ett hyllesystem og fant en liten bratt renne som ledet greit opp til toppen. K. fulgte på løpende forankringer og i stummende mørke, men stjerneklart stod vi endelig på toppen av 2 store og nøt stillheten rundt oss. Vel vel, teltplasser lager ikke seg selv, snøbakken vi stod på var veldig skrå og spaden ble dratt fram. Jeg grov ut en fin liten hylle til teltet og forankret det med isøkser og spadene våre. Godt nok. Neste utfordring var middag. Det var grisekaldt og "vintergassen" var ikke veldig effektiv. Etter en halvtimes hard jobb fikk vi endelig varmet opp nok vann til ett par drytecher og de gikk ikke overraskende ned på høykant. Månen kom opp og lyste opp hele verden rundt oss og vi ble bare sittende i teltåpningen og ta det innover oss.
Helt fantastisk vakkert. Ikke ett eneste vindpust. En liten dram smakte fortreffelig til forestillingen.
Vi krøp ned i posene og hadde en utmerket natts søvn. Jeg var litt spent på forhånd siden den nye bivyposen min i utgangspunktet skulle holde ned til -7 grader men det gikk helt greit. I ettertid fant vi ut at det hadde vært -15 til -18 grader oppe hos oss...
Friske, uthvilte men tørste våknet vi til strålende solskinn og fortsatt helt vindstille. Fikk såvidt liv i gassboksene igjen og spiste en lunken "oatmeal with raspeberries" mens trålfiskeren klemte i seg nøtter og rosiner. Vår lille leir ble tatt ned på effektivt vis og nedklatringen mot cruxet på turen ; "Langstrakt" startet. På sommerføre er det en taulengde opp mot 6- og vi så for oss at dette kunne ta tid selv om det gikk greit med anmarsjsko i 2014. Nederst på ryggen måtte vi ta en 30 meters rappel og mens jeg mekket rapellfeste så jeg at sommerruta som ventet var sørgelig tørr. På nordsiden så det derimot bedre ut selv om det virkelig veldig bratt, nesten vertikalt med enkelte overheng. Jeg ville likevel gi det ett forsøk og vi kom oss greit til til bunnen av skaret. Jeg traverserte forsiktig ut i nordveggen og satte kursen rett opp. De neste 50 meterene var en sammenhengende fest med morsomme opptak, traverser og kaminer som bare bød på moderat motstand. Toppet greit ut over en liten skavl og lagde en enkel standplas med å sette meg ned på andre siden av eggen. Kristian kom opp og var superfornøyd, vel vitende om at cruxet og det antatt mest tidkrevende var i boks. Vandringen over "Langstrakt" levde opp til navnet sitt, langstrakt/drygt..
Store mengder snø gjorde at det var litt mekk med anker til turens eneste fritthengende rapell, men etter en god halvtime fant vi noe som virket akseptabelt nok. Kristian var først ut mens jeg hadde argusøyne på slynga som heldigvis ikke bevegde seg noe særlig rundt den litt for runde steinen vi hadde gravd frem. Min tur, ned uten større dramatikk og tauet kom ned uten å hekte seg fast i alt som stakk ut. Vi jublet i det stille... To klatretopper gjenstod, "Skaftet" og opp til toppen av "Grusdynga". For å komme til førstnevnte måtte vi ut på sørsiden igjen før en enkel treerlengde førte oss til topps.
Nok en nedklatring før vi gikk på løpende forankringer til til skaret før Grushaugen. Vi ble enige om å fortsette med løpende forankringer opp her og jeg småløp oppover flanken som var dekket av snø og is. Ett lite opptak i slutten var litt morsomt, og da jeg bikket over kanten var gleden enda større. Traversen var så og si i boks. Mr Vindvik stod straks ved siden av meg og ett lite kvarter gikk med til å se oss tilbake hvor fotsporene var meislet ut i is og snø. En ubeskrivelig følelse.
Da gjenstod bare sjarmøretappen, ca 3-4 timers retur i masse snø og med en dl væske igjen. Vi brøytet oss opp mot p1225 og det gikk tungt opp til turens høyeste, p1320/Durmålstind.
Endte opp med en ordning hvor vi tråkket 10 minutter hver med muligheter for bonusminutter hvis vi glemte å sjekke klokka. Vel oppe på 1320 ble den siste væskedråpen inntatt før vandringen i skyggen ned til Saufjellet ble unnagjort. Der måtte vi stoppe opp igjen og nyte synet. 13 topper badet i glødende kveldssol. Ingen oss hadde vel egentlig ord for å beskrive hvor vakkert det var uten å ty til klisjeer. Bildet brant seg ihvertfall fast på netthinna mi og ligger der fremdeles. Jeg husket brått på at lefsepakken lå igjen på innerlommen og vi delte den broderlig på vei nedover til RV17 via en scooterløype helt nederst i skogen.
Sultne og tørste var vi og det var sikkert 7-8 km til Breivik hvor bilen stod. Vi banket på det første og beste huset vi kom til og spurte pent om de kunne skysse oss til bilen.
I beste nordnorske ånd var selvfølgelig det greit og sjåføren fortalte på veien at han hadde sett lysene fra oss på 2 Store fra hytta litt oppi skogen. "Der har æ aldri sett løkter før".
Ikke overraskende var alt av drikke i bilen steinfrosset slik at det ble 3 tørste kvarter før vi sprang inn på Coop i Saltstraumen og slukte en liter sjokolademelk hver rett fra pakken.
Vi avsluttet dagen på Big Horn med en diger biff og en liten feiring på byen sammen med Julia F.
Totalt tidsbruk ble 35 timer, relativt grei klatring opp mot M5 og mange færre rappeller enn vi hadde sett for oss. 2 dager uten ett eneste vindpust og ikke en eneste sky. Det skjer ikke ofte...
Tusen takk for en fantastisk tur, det skal bli vanskelig å toppe denne!
| 
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar