torsdag 30. mai 2013

Grillet på Store Austanbotntind

Dagen etter Styggedalstindene stod denne for tur, Martine manglet den i sin samling. Som tidligere nevnt besøkte jeg den sammen med Morten Helgesen for noen år siden og den turen kan du lese om her.

Etter en flott natt i sommervarmen på Berdalsbandet startet vi kl 8.30, Geir Arne kom fra Lodalskåpa om natten og ble med. Snøen var relativt våt allerede fra veien og vi skjønte fort at dette kom til å bli mye vassing i råtten snø når skiene etterhvert måtte av.


Oppstart på snø

Geir-Arne klagde over gnagsår før vi startet, men dette måtte han ha glemt mens vi gikk oppover. Intet syt & klag fra den kanten!  I løpet av halvannen time stod vi på Vestraste Austanbotntind etter litt skibæring over noen bare partier.

Solen og varmen kom sigende på


Austanbotntindrenna i midten


Etter å ha satt igjen skiene i skaret nedenfor Vestre Austanbotntind og tråkket igjennom helt opp til armene til tider stod vi på Vestre Austanbotntind etter ca halvannen time. Svetten rant, men til vår store glede var det noen hadde vært på stortoppen maks en dag før oss og tråkket pene spor hele veien. Martine var spesielt lettet over dette, hun var meget bekymret for at snøen skulle rase ut over svaet som er den eneste "bottlenecken" på turen. Min agenda var å gå toppen uten sikring og ferdigtråkkede spor gjorde selvfølgelig min jobb enklere.

Etter å ha sikret M&G-A ned den første hammeren til sadelen under ryggen til hovedtoppen kløv jeg ned og vi fulgte sporene greit opp mot svaet.

Morsom klyving


En liten hammer som krevde sikring på forrige tur med Helgesen ble greit forsert med klatreøkser og vi stod relativt fort under det store svaet på nordsiden.

Jeg gikk ut 60 meter tau og kom helt opp til kanten, og M&G-A bandt seg inn og fulgte etter. Standplassen for de ble ett skikkelig spenntak i snøen.


Tauservice v.3.0


I og med at hele denne siden var nordvendt var snøen relativt fast, men ved stakeprøver gikk staven helt inn til fjellet, så det er nok ikke lenge før denne fonna seiler sin vei ned til breen.

Den siste biten opp til den lille fortoppen opp til varden forløp greit, turfølget fikk sikring over ett par klyvepunkter.


Alt ser bedre ut med litt snø

Vel oppe på fortoppen gikk jeg først ut til selve toppen som denne gangen var nesten helt avsmeltet.


Flott "snog" mente dølen.



Living the dream

Martine ville ha sikring ut til toppen, men valgte å gjøre dette selv. Sprekt gjort!


Endelig!


Geir Arne var sistemann ut, og valgte som vanlig å gjøre dette på sin egen måte..

Fuglelivet i Hurrungane er visstnok fraværende etter dette

Etter kjapp lunsj bestemte vi oss for å være kjappe ned igjen da sola virkelig begynte å ta og det brant i ansiktet. Om nedturen er det ikke annet å si enn at det var VARMT!! Grillen fra oven stod på for fullt, slushskredene gikk overalt rundt oss og sjelden har M&G-A bevegd seg fortere med øks&stegjern.




Show´em youre a model!

Jeg sikret M&G-A ned svaet før jeg trasket etter og firte de etterpå ned over den lille vriene hammeren hvor Geir Arne oppfattet en skavl som fast og fin og holdt på å ende opp på breen 300 meter under han.


Geir Arne coiler ett søkkvått tau mens skredene dunder ned rundt ørene på oss


Vi smatt opp på Vesttoppen, og brøytet oss vei ned til skiene. Snøen var bare sørpe nå og bannskapen kom like hyppig som gjennomtråkkene.


Siste parti opp til vesttoppen


Sola brant så sterkt nå at jeg valgte å gå med jakke og hette selv om det var glovarmt. Nedkjøringen ble preget av råtten snø og sugeføre bortsett fra enkelte partier med delvis skygge hvor snøen var helt perfekt.

Vi var nede igjen ved bilen ca kl 4 og satte kursen mot Årdal hvor en stor is ble det første på menyen.
Uheldigvis var det dårlig med badeplasser på vei ned, en iskald avrivning hadde nok vært på sin plass!



tirsdag 28. mai 2013

Nedkjøring Jiekhivarri

Noe ustødig filmfotograf, men pudderet var vitterlig tilstede! :)




Styggedalstinder i Mai

Martine & undertegnede manglet Østre og Vestre Styggedalstind og pga brevandringen var dette noen av de toppene Martine hadde gruet seg mest til. Denne helga var værgudene med oss både på yr.no og i virkeligheten og vi satte kursen mot Turtagrø på fredag ettermiddag. Coni hadde reist i forveien og kom opp såpass tidlig at han rakk en liten tur på Nordre Skagadølstind.

Vi skulle bo på Tindeklubhytta slik at jeg ihvertfall kunne rettferdiggjøre noe av medlemskontigenten :)
Da vi kom til Turtagrø var det ett stort følge foran oss som skulle til samme hytte og jeg stakk i forveien oppover Skagadalen for å skaffe oss ett rom. Rom nr 2, Schjeldruben ble ekspropriert med stor iver og vi kom oss i seng tidlig med tidlig oppstart kl 7.00. Etter å ha gått i disse guttas fotspor over mange topper var det med andakt vi inntok og forlot rommet.

Stor stas

Tempoet var greit over sadelen under Nordre og ett par timer senere stod vi under brefallet under Østre Styggedalstind.

Flott innmarsj, Dyrhaugsryggen i bakgrunnen

Det var allerede ganske oppsprukket og mens vi gikk oppover tenkte jeg at denne blir ekkel senere på sesongen. Snøbroene var i ferd med å kollapse overalt og hvis man skal på Styggedalstindene i år ville nok jeg fått gjennomført turen så fort som mulig.

Vi nærmer oss

Man blir liten i dette landskapet

Klatreøks er kjekt å ha?

Klassisk motiv fra "Bibelen"

Det gikk tungt oppover til Østre St.tind. Gjennomslag & råtten snø de siste 200 høydemeterne gjorde at bannskapen satt løst, men etter 30 minutters slit kunne vi endelig krysse av topp nummer 367 av 375.

Bortover mot Vesttoppen

Ryggen bortover mot St.tind vest virket grei, noe avsmeltet og moderate skavldannelser. Pga kladder av dimensjoner gikk vi like greit hele ryggen uten stegjern. 

Jeg tråkket spor og Coni & Martine kom ruslende etter. Bortsett fra ett par hammere var egentlig hele ryggen en fin spasertur. Desverre kom og gikk tåka litt, men vi hadde stort sett god sikt hele veien.



Morsom travers


Martine sikrer Coni over cruxhammeren

Flotte forhold

Resten av ryggen var a walk in the park og før vi visste ordet av det stod vi på vestoppen og kunne krysse av topp nummer 368.

Endelig!

På returen til Østtoppen ble cruxhammeren løst på forskjellige måter:

Noen klatret ned..

Mens andre ville ha mer luft under vingene

Airborn

Coni stakk i forveien da han skulle rekke CL-finale og barnepass mens jeg og Martine tok det rolig nedover da klokken var bare 13.00 og dagens turmål var unnagjort.

På vei ned til skiene som vi hadde satt under brefallet kom dagens tilløp til dramatikk da Martine skulle hoppe over en bresprekk men endte opp med å falle nedi den. Heldigvis holdt snøen under, og hun kom seg opp uten problemer.

Skikjøringen ned til Styggedalen var fantastisk på myk vårsnø, vi så samtidig noen toppturister på vei opp nordflanken på Styggedalsryggen, jeg misunte de ikke den tråkkejobben.

Martine besøkte sprekken nederst på bildet




Flotte forhold nedover


Etter en times solpause på sadelen under Nordre Sk.Tind hvor vi benytte anledningen til å bli litt solbrente skled vi ned til NTK-Hytta, pakket sakene og kjørte ned til bilen og spiste kebabgryte fra Real Turmat, nok en høydare fra Dry-Tech. Går de inn for å lage maten så j*** som mulig?..

Denne turen som Martine altså hadde gruet seg mest til av alle 2000toppene ble egentlig en riktig så fornøyelig affære, og vi så frem til morgendagens tur på Austanbotntind med denne friskt i minne. 

2 down, 7 to go!









mandag 27. mai 2013

Retrovideo fra Store Austanbotntind

Nok en gammel video fra novemberturen til Store Austanbotntind - 2011 sammen med Morten Helgesen.
Dette var vel egentlig min første "alpine" fjelltur, med breøks og brejern.
Denne turen kom på trykk i UTE-magasinet i 2012.


Retrovideo fra Østmarka

En videosnutt fra 2009 hvor jeg nettopp hadde startet med stisykling. Sykkelen var en god gammel Enduro med 26' hjul og maaaaaaaaaaasse vandring.


torsdag 23. mai 2013

Test av The North Face Assault 2 telt

Av og til er man skeptisk til ett produkt før man i det hele tatt har tatt det i bruk. Dette var tilfellet med The North Face Assault 2 telt som jeg har testet på endel turer. Det er ett ultralett 2mannstelt med enkeltduk, vekten er kun 2,1 kg. Duken kalles Drywall og skal ifølge TNF holde deg tørr og ikke samle kondens.



Etter 8 netter i dette teltet under alle forhold er konklusjonen enkel: Dette fungerer overhodet ikke.

Hvis det regner blir duken klam og våt på innsiden, hvis det er kaldt legger kondensen seg på innsiden av teltet og fryser til is som løsner midt i fjeset på deg ved det minste vindpust. Selv ved knusktørt vær blir soveposen din søkkvåt.

Jeg har prøvd alt som tenkes kan i forhold til lufting men fånyttes. Det er ikke mer å si om dette teltet. Styr unna og se heller på alternativer.


En kald og trist natt..



KONKLUSJON: 


Klatreweekend i Barcelona/Costa Daurada

I år ble 17mai-helga laaaang, derfor benyttet undertegnede & Martine sjansen til å ta en langhelg i det Ryanair refererer til som "Barcelona", det vil si Reus flyplass som ligger 2,5 time sør for byen. I umiddelbar nærhet av Reus ligger fantastiske klatreområder som La Mussara og Siurana som er kjent for balleharde ruter. Heldigvis fins det også mange ruter for oss hobbyklatrere og siden disse fjellene ikke er akkurat overbefolket (les Hauktjern på en godværsdag) så vi virkelig frem til oppholdet.

Vi besøkte området i 2010 til samme tid, den gang bodde vi i telt og holdt på å fryse fordervet da vi så for oss sydentemperaturer og hadde med tøy deretter. 4 dager med vind, regn & temperaturer ned mot frysepunktet gjorde at det ble en minneverdig tur på alle måter...

Denne gangen bodde vi på ett flott hotell i Capafonts som ligger midt i smørøyet mellom alle cragene, kan anbefales på det sterkeste! Hyggelige folk som nesten ikke kan engelsk, men er av den oppfatning av at alt ordner seg uansett språkbarriere. Utsøkt mat til hyggelige priser, og siden dette er ett fjellområde er landsbyene små og det er vanskelig å finne matbutikker med normale åpningstider. Lettvint & greit med hotell som ordner alt da. 

Her finner du hotellet: Davall Placa

Vi klatret ett stort antall ruter på 4 dager, noen av de var riktig lange (35-40 meter) og hadde en skikkelig "fjellfølelse" over seg.Variasjonen er stor med mye forskjellig fjell, sva, overheng og en og annen tufarute. Dype riss og sprekker gjorde at jeg nesten angret litt på at jeg ikke tok med diverse sikringsutstyr istedenfor å bruke boltene. Utvalget av ruter mellom 5 og 6b er stort og kvaliteten er stort sett veldig bra. Graderingene er ikke akkurat "softe" her så du reiser ikke hit for å bygge selvtillit. Området anbefales på det sterkeste, men husk dunjakke!


Klatreføreren




Capafonts

Artig 6a-rute

Dunjakka var med denne gangen!

TV-cragene på La Mussara



6a+

Vilanova de Prades, korte men artige ruter

Martine ledet også her

En av de fineste sportsrutene jeg har gått


Denne kunne vært naturlig sikret

Kjemperute!

Sirurana i bakgrunnen

Fortsatt Siurana

30 sekunder senere strømmet regnet ned.