tirsdag 29. april 2014

Familietur på Hestmannen

Dato: 6.4.14
Tur: Hestmannen (571 moh) i Lurøy Kommune. 

Stakk innom heimhusan (Lurøy) på min tur i nord og tok med mor på Hestmannen, ett kjent fjell under polarsirkelen. Sett i riktig vinkel kan man si at det i motsetning til mange fjell virkelig ligner på det fjellet heter.



mandag 21. april 2014

Afterski på Karltinden

Da vi tok ferga tilbake mot Tromsø etter turen på Brevasstind & Trollvasstind var klokka bare halv seks og sola skinte fremdeles. Flanken på Karltinden (1206 m) viste seg til venstre og jeg var mer enn ivrig på å utnytte resten av dagen. Kugo og Kim Harry kunne ikke være med så jeg gikk alene til topps her og hadde en fantastisk nedkjøring i kveldssol og myk snø. Det ble siste finværstur i Lyngen for denne gang, og en perfekt avslutning på dagen. Endte på litt over 3100 høydemeter på en dag, får si meg fornøyd med det.

Karitinden

Gjesterapport fra Brevasstind i Lyngen.

Etter noen dager på jobb i oslo tok jeg turen til Lyngen for å få kjørt litt ski igjen. De to første dagene var kjipe med grått vær og nedbør, men sola lettet til dag 3 og jeg tok en tur på Brevasstinden sammen med Kugo og Kim Harry. Her er hans rapport fra den turen.

Brevasstinden er en lite besøkt Lyngentopp som ble førstegangsbesteget i 1898 av Elisabeth Main og Imbodens, p.g.a. fjellets form med med tre topper kalte de toppen for Tre Gygre, eller Three Witches Peak. Brevasstindens siste 100 høydemeter er i «stegjern -og isøksterreng». Vi var også innom Trollvasstinden fra Isskardesbreen under turen vår. Her er turbeskrivelsen fra turen vår til Brevasstinden og Trollvasstinden.

Vi parkerte ved den nedlagte butikken på Storsteinnes: Fra fergeleiet på Svensby er det ca 7 kilometer og ca 15 kilometer fra Lyngseidet. For overnatting på Lyngseidet, Magic Mountain Lodge. Tidligere har jeg gått den navnløse 1272 toppen ved Isskardbreen med samme startsted.

Allerede 13. April måtte skiene bæres nesten en kilometer etter skogsveien som går opp fra Storsteinnes. Etter hvert kom skiene på og vi gikk i retning av Dalbotnurda i veldig slakt terreng. Etter ca 3 kilometer var vi endelig klar for å ta litt høyde på sørsiden av Storelva. Etter noen hundre høydemeter flater det litt ut før turens bratteste skibakke startet opp mot breen. Her er det drøye 200 høydemeter som er starter med ca 35 grader og avsluttes med drøye 45 graders stigning.

Ved vatnet under Isskardbreenm startet det som egentlig skulle være sjarmøretappen over breen, men med kladder under -og mellom skifellende, kombinert med det flate lyset ble det en slitsom etappe over Isskardbreen. På ca 900 moh begynte vi å krysse oss opp til skiparkeringen, det ble gradvis brattere opp mot renna, og skiene ble satt igjen da det var ca 40 grader bratt på ca 1100 moh.

Renna er en typisk Lyngenrenne, med sånn rundt 45 grader i starten med noen litt brattere parti, de fleste vil nok finne stegjern og isøks tilstrekkelig her. Etter 50 høydemeter i renna kom vi opp til ryggen, fra ryggen ble utsikten fantastisk og toppen var bare litt enkel klyving unna. Etter hvert som skyene forsvant og den blå himmelen tok over økte stemningen. Med utsikt mot noen av Lyngens råeste topper , somStortindenStore JægervasstindenStore og Østre Lenangstinden, TvillingtindenIstindenSofiatindens to topper, og de fine skifjellene som Tverrdalstindane og Skaidevarri  Da vi endelig så noe, ble østsiden av Trollvasstinden for fristenede og vi bestemte oss for å ta en ekstra topp.

Fikk oss fin nedkjøring noen hundre høydemeter ned den nordvendte siden mot Isskardbreen, var nede på ca 920 moh før vi tok på skifellene igjen og startet på den lange østvendte flanken mot Trollvasstindens topp. Vi krysset oss oppover i den ca 40 grader bratte siden til ca 1200 moh før skiene kom på sekken. den siste biten opp mot ryggen ble litt brattere og det var drøye 45 grader den siste biten til ryggen på ca 1400 moh.

Vi måtte fram med isøksa for å komme oss opp på toppen med en av Lyngens råeste utsikter. Vi var veldig heldig med forholdene på nedkjøringen og fikk oss en av vinterens beste nedkjøringer mot breen i en blandig av sløsj og pudder. Fra breen ble resten av turen brukt til å kjøre på en måte som gjorde at det ble minst mulig staking ned mot bilen, men med noen fine bakker ned fra breen og langs Storelva.

Turdata:
Dato: 13.April 2014
Distanse: 18,06
Høydemeter: 1845
Tidsforbruk: 7,18,18 (ca 3.20 til Brevasstinden)


Rutevalg


Grått i starten


Og motivasjonen var variabel


Brevasstinden viser seg frem i tåka.


Men det lettet etterhvert


Fin snø opp renna.



Kjørbart nedover.


Fortoppen


Til topps med Kugo


Nedkjøring studeres


Ned fra renna


Trollvasstinden



Brekjøring


Pån igjen


Været løftet seg virkelig


Oppover og oppover


Bratt de siste meterne av renna




Spenstig kar.





Nydelig nedkjøring


For alle sammen


Sakte opp, fort ned..


Siste flanke før myra.








Chamonix - Siste tur

Vår siste tur i Chamonix var i utgangspunktet å gjøre ett forsøk på vestrenna på Les Drus. På vei til hytta (Rognon de la Charpoua) var det imidlertid såpass mye steinsprang via morenemasse at vi droppet dette og satset heller på topptur i nærheten av Triolet. For å komme oss dit måtte vi klatre 120 høydemeter på stiger i mørket, noe som definitivt falt i smak. Sent på kvelden kom vi endelig opp til Couverde-hytta eller sardinesken som den også kaltes. Stappfullt av folk, for det meste hyggelige skotter/briter som hadde gått Whympercouliren på Aguille Verte dagen før.

Les Drus til venstre. I sommer skal den til pers.


A league of extraordinary gentlemen

Etter en klaustrofobisk natt i boksen med diverse mareritt om hvordan det måtte være å sitte i fengsel i Kongo (!) kom vi oss avgårde litt utpå morgenen. Sola skinte og vi satte kursen mot noe Helge trodde var Triolet. 


Mont Blanc ruver overalt


Dent D´Herens og andre "tenner"


For å gjøre turen litt interessant valgte vi å ta veien til topps via ett brefall hvor det forhåpentligvis skulle være mulig å få gått litt bratt is. 


Brefallet


Noe oppsprukket...

Helge meldte seg frivillig til ett par taulengder med is og løste dette på fortreffelig måte (som vanlig), mens jeg tok den siste på snø via ett opptak til en stor bre som ledet opp til det vi trodde var Triolet.


Helge i sitt ess.


Sola fulgte oss hele dagen.





Breopptak

Helge ville kjøre ski fra toppen, mens jeg ikke gadd å drasse på de med tanke på det begredelige skiføret vi hadde hatt.

Etter å ha navigert oss over en ny labyrint med bresprekker nærmet vi oss toppen, og jeg fikk gleden av å gå først. Først en bratt isbakke som gikk over i lett miksklatring. Etter forsiktig klyving over enorme mengder løsgods stod vi endelig på toppen, men Triolet ruvet 300 meter lenger bort. Med tomme drikkeflasker og lite mat ble avgjørelsen enkel, vi satte oss ned og nøt sola på Petit du Triolet. Helge fikk kokt kaffen sin, og det var ikke lett å rive seg løs og sette kursen nedover igjen.


Det bratnar


Det var til og med sprekker i isbakken.


Solskinnsgutten


Toppen


Vilt og vakkert


Ned igjen


Droites i bakgrunnen.


Via ett par rappeller kom vi oss ned til skiene, og endelig fikk vi en bra nedkjøring. Skaren var smeltet til den flotteste vårslush, og det ble en flott avslutning på en uforglemmelig opphold. 


Ruta vår til venstre i bildet.

Vel nede i Cham ble det avslutningsmiddag sammen med Tormod Granheim med venner. Taxien gikk tidlig neste dag, og vi rakk flyet fra Geneve med god margin. (for en gangs skyld).

Takk for turen Helge!!




Chamonix dag 7 - Supercouloir

Etter en bail etter to taulengder på den store klassikeren i Chamonix; Supercouloir pga møkkavær ventet vi en dag før vi returnerte ett en hyggelig overnatting på Cosmique-hytten. Lite folk gjorde at vi fikk en hel sovesal for oss selv og kunne sove med åpent vindu (!). En liten forsovelse gjorde at vi ikke var igang før kl 06.30, og da var det allerede noen taulag igang, men vi valgte direkteinnsteget og unngikk kø der ihvertfall.

Supercouloir - M6, WI5, 800m

Den første taulengden var nesten helt tørr og siden Helge simpelthen elsker drytoolings-knoting var det veldig greit å sende han opp først. Etter en liten halvtime var standplassen klar og jeg fulgte på. Bratt tørrøksing er nok ikke helt min greie, men kom meg nå opp opp på anstendig vis og jeg ledet neste lengde som heldigvis inneholdt både is og snø. 


Ett taulag igang på en variant. De snudde.


Helge mekker seg oppover.



Mens andre er kanskje ikke like begeistret.


Pån igjen. "Proppen" ses øverst i bildet.


Etter en nydelig taulengde på VINTERforhold skulle Helge til pers over en liten propp som ledet opp til selve Coulouiren. Etter litt baksing fikk han endelig dratt seg over med ett flytt jeg aldri har sett før, men kudos til han likevel. Eksponert og snø med lite hold gjorde det spennende nok. 
Så var vi endelig oppe i selve renna og satte igang. Vi ledet annenhver taulengde, det meste miksklatring rundt M4, med en og annen islengde. Endel folk i renna gjorde at det ble mye nedfallsfrukt, men vi klarte heldigvis å komme forbi de fleste slik at vi slapp unna det verst is/stein-regnet. "IIIIIIIIIICEEE, ROOOOOOCK" gjallet titt og ofte.


Undertegnede tok venstrevarianten


Mye is


En av de mange flotte taulengdene


Og vi kom oss forbi de fleste tilslutt

Etter flere timers klatring var det endelig dags for den siste islengden som Helge ledet opp med bravur. 
Vi tok en liten pause på toppen før vi rappellerte ned, endel taulag på vei opp medførte mye venting på rapellfestene, men vi kom oss greit ned til bunnen av renna.


Helge dundrer opp siste taulengde.


And down we go

Der møtte vi noen italienere som skulle overnatte i renna av en eller annen årsak, med heisesekker etc. Vi spurte pent om de kunne vente litt med å gå siden vi skulle rappellere ned de første taulengdene, over "proppen". Absolutt alt som falt ned i renna ville samle seg der og bombardere oss. Joda, det var greit for de. Jeg startet, og var ikke kommer over "proppen" før det begynte å hagle med is&stein, og både hjelm og skulder fikk noen skikkelige trykker. Etterhvert ble det så ille at jeg måtte pendle bort fra rapellfestet og fant ett gammelt anker med hampetau og noen bolter. Koblet meg ut og Helge kom etter. Stein&is-haglet økte i omfang og jeg ropte at han måtte prøve å komme seg lenger ned. Det endte med at han kom seg nesten helt ned på sin rappell, unna det verste regnet mens jeg klamret meg fast i veggen og prøvde å unngå alt som kom ned. Tauet kom endelig bort til meg og jeg rappellerte ned såpass fort at jeg ikke skjønner hvordan tauet ikke smeltet...

Vel nede kunne vi endelig puste lettet ut og kikke oppover dagens verk. En super rute som virkelig levde opp til klassikerstatusen. Er man i området er denne på "mågjøre"-lista ble vi kjapt enige om.

Happy-Helge