onsdag 29. januar 2014

Sjunkhatten - "Vinter-nybestigning" av Norges 8 vanskeligste fjell

Sjunkhatten er Norges 8 vanskeligste fjell. Førstebesteget i 1909 av Norman & Rostrup fra Nordøsteggen, grad 4-. 
Første vinterbestigning i 94/95 av Simenstad & Eide.

Som sagt så ble blikket rettet mot Sjunkhatten fra toppen av Preikstoltind, og jeg startet allerede planlegging av turen på vei ned til bilen. For å komme seg til Sjunkhatten trenger man nemlig båt..

Etter mye ringing hit og dit fikk jeg endelig tak i nummeret til Alf Malvin,  på Strømsnes, på andre siden av Nevelsfjord på Kjerringøy. Joda, han kunne hente og returnere oss.

På vei ut til Kjerringøy rakk vi såvidt å kaste i oss litt mat og fikse overnatting på campinghytte.
Kjørte rundt på øya og fikk printet kart siden vi ikke hadde med kart for dette området.
Nord-norsk gjestfrihet slår aldri feil.

Veivalg

Vi ble enige om å starte kl 7, og Alf M. stod klar med båten presis kl 7.00.
Ruta som ble valgt ut ble sydvesteggen som ifølge Fjellfører for Bodø skulle være 4-6 taulengder firerklatring. Nordøsteggen utgikk da det var endel vind på Folla (fjorden utenfor). Vi ble satt iland og startet innmarsjen mot Sjunkskardet. Mye is oppover elva, men lite snø gjorde det noenlunde greit. Tiden gikk likevel fort og da vi endelig kom opp til skaret fikk Coni kjenning med kneskaden fra ett ublidt møte med en betongtrapp, og sa at undertegnede og Helge fikk kjøre på, mens han tok en tur på Strømsnesfjellet.


Madrugada - Den blå timen. Strandåtind til høyre


Lynkjapp ompakking og vi rasket på videre, vel vitende om at vi måtte være nede ved Strømnes igjen senest kl 17.15 for å ha sjanse til å rekke flyet hjem. Sydvesteggen kom nærmere og nærmere, og virket veldig grei fra vår synsvinkel. Ett par opptak, og resten snøvassing var inntrykket vi fikk.

Han steike førr ett fjell!


Helge i flytsonen

Sydvesteggen på Sjunkhatten, WI4, M4


Ca kl 11.00 stod vi klare på innsteget og ble enige om å ta det meste på løpende forankringer. Racket bestod av noen kammer, kiler og 2 isskruer. Etter 10 m ble snøvassingen til klink is og foran meg stod det en 3 meters vegg med vertikal is. Prøvde meg først litt til høyre, men "gardinene" var syltynne og endte opp med å traverse 10 meter til venstre hvor det var noe tykkere og hugde meg opp ett par meter før jeg fikk vippet meg over kanten hvor terrenget så lettere ut. Noe det ikke viste seg å være, snøen var fortsatt beinhard. Så ble tauet stramt og Helge fulgte på. Siden vi hadde bare 2 skruer stod jeg 15 meter over forrige sikring da Helge tok fatt på WI4-opptaket mens jeg slo øksene inn i kjekssnøen og håpet på det beste. Han kom seg greit over og vi fortsatte oppover eggen. Det var ikke spesielt vanskelig de neste 50-60 høydemeterene men vi måtte holde tunga rett i munnen da en glipp fra en av oss ville gitt ett rimelig stygt fall.

Vi er igang! Heftige formasjoner. Det sang i øksene på alle hugg. 


Skikkelig plastret

Så var det tid for ett par solide traverser med klink is under 4-5 mm snø, sjelden har jeg vært så fokusert, men vi kom oss greit opp på en ny liten flanke som overraskende nok også bestod av: is...

Mariekjeksnø

Etter å ha jobbet oss opp dette bratnet det til igjen på nestsiste opptak som bestod av en 4-5 meters vertikal snøkamin som gikk over i blåis opp ett lite hjørne. Jeg listet meg opp etter beste evne, og kom meg over kanten uten nevneverdige problemer, men BRATT var det...

En slags kamin nærmer seg

Siste opptak var også veldig bratt, her kom Helge opp til meg og sikret på ett vis mens jeg jobbet meg opp ett nytt dieder som endte opp i ett nesten vertikalt sva med syltynn is. Heldigvis fikk jeg satt en skrue før svaet og lirket meg forsiktig opp svaet før en gresstue åpenbarte seg ut til venstre. Hamret øksa inn i den og dro meg over nok en kant før det endelig flatet ut og jeg skimtet toppeggen.

Siste opptak

Lagde kjapp standplass før Helge kom etter og vi kunne legge fra oss tauet og rusle opp til toppvarden på beinhard skare. Total klatretid ble en og en halv time, noe vi sa oss fornøyde med siden det tross alt var minst 200 høydemeter og noe krevende til tider. M4, WI4 kanskje?..


Som perler på en snor


Endelig kom vi opp til toppvarden og kunne nyte inntrykkene og utsikten over ville fjell overalt rundt oss. Preikstoltind viste seg definitivt fra sin beste side her! Dokumenterte og spiste litt før vi måtte ta fatt på returen ned til eggen.

Nordlandsvinter




Dunbamse

Lofotveggen


På vei ned snublet Helge i stegjernene mens han tok bilder og holdt på å rutsje ned hele fjellet, men han fikk stoppet i siste liten. Hendene gikk det verre med, skinnet ble flådd av knokene og en liten lærepenge for begge. Synd å stryke med på sånne tullefeil...

Så var det tid for rappeller. Fant en fin blokk øverst i diederet og kom oss 60 meter ned fra den.



Første rappell

Neste rapellfeste var verre å finne, men en frossen isgardin fikk gjøre nytten, og den holdt som bare rakkern.

Hendig gardin


State of the Art rapellfeste


Så suste vi rett på ett gammelt anker med karabinere, og kom oss ytterligere nedover før siste rapell gjenstod. Her brukte vi en svær fastfrosset stein og svingte oss ned en renne til skistavene som stod igjen på innsteget.

Exitrenna



Klokka var blitt over 15.00 og vi hadde 2 timer på å komme oss ned til Strømsnes. Alt ble kastet ned i sekkene og vi småløp nedover på hardskaren. Det gikk radig nedover og da vi hadde kommet oss opp de 50-60 høydemeterene til Sjunkskar ringte jeg Coni. Han hadde dratt tilbake til hytta og gjort klart bagene og skiene og ventet på kaiet i Nevelfjord.


Sprek kar, spesielt når han får mat i skrotten.

Kveldsstemning


Helge & Alf Malvin. Trivelig kar!


Snakker om organisering! Vi småløp videre og kom ned til Strømsnes kl 16.50 hvor Alf M. stod klar ved båten. Tilbake til bodø gikk det i ekspressfart, men da vi kom til flyplassen fant vi kjapt ut at flyet var en time forsinket pga snøkaos sørpå. Benyttet anledning til å pakke om, og snart var isøkser og andre remedier strødd ut over hele Bodø lufthavn til stor undring hos ansatte og andre reisende.


Rotehuer

Endelig gikk flyet og vi kunne sette oss tilbake i setet og puste ut etter en fantastisk helg i ett meget spennende område. Her er det mye ugjort!!

Video produseres...


Resten av skinnet ligger igjen på Sjunkhatten.

"Er dette en fizkebåt?"

mandag 27. januar 2014

Preikstoltinden i Salten - Ørnekammen

Bodø Klatreklubb har en gjev utmerkelse som de kaller Tindenåla med følgende kriterier:

"Utmerkelsen Tindenåla ble innstiftet 1. januar 1998. Tindenåla skal virke motiverende på ivrige fjellklatrere og gi inspirasjon til å bestige klassiske fjell i Nordland. Utmerkelsen Tindenåla skal henge høyt, og skal være BKK's høyeste utmerkelse for aktivitet i Bodømiljøet.
Fysisk er Tindenåla en pin som kan monteres på jakke, kjole e.l., og bør i alle fall bæres i festlige lag i regi av BKK
For å gjøre seg fortjent til Tindenåla må man ha besteget følgende seks fjell:
Prekestoltind i Valnesfjord, Sjunkhatten i Sjunkfjorden, Stetind i Tysfjord, Husbyviktind, Strandåtind på Kjerringøy og Store Åselitind i Børvasstindan.
Minimum to av disse bestigningene må gjøres på vinteren. Som vinter regnes perioden fra og med 1 november til og med 31. april. Tindenåla utdeles i forbindelse med årsfest, og skal avstedbringe et rungende tre x tre hurra, og klappsalve fra alle medlemmer. Den æresbeviste skal ha anledning til å holde et inntil fem minutters innlegg på årsfest, hvor nødvendig egen PR kan uttrykkes uten diskresjon."

Jeg har allerede visittert toppene med feit skrift, og med rapporter om gode alpinklatreforhold i nord hoppet undertegnede, Helge F og Coni på flyet til Bodø på fredag kveld. Planene var i utgangspunktet Preikstoltind på lørdag & Store Åselitind på søndag.

Etter en kostbar overnatting på Valnesfjord Helsesportsenter (nesten 800 kr for et lite bøttekott) startet vi skituren oppover mot Preikstoltind kl 7.00 i tussmørke.

Der Randoist


Mot Nordskar


Heldigvis var merkingen ikke snødd ned og med litt hjelp av GPSen fikk vi tråklet oss gjennom skogen og opp til Nordskaret hvor vi endelig kunne se dagens topp. Litt av ett syn, skjønner godt at den ble omtalt som "ubestigelig" i gamle dager. Ferdinand Schjelderup med kone (Leiken) førstebesteg forøvrig den i 1910 via sørveggen.

Morgenstemning


Endelig!

Da jeg hadde vært fornuftig og tatt med FJELLSKI gikk det lett oppover skaret mens Coni og Helge slet tungt med blytungt RANDOUTSTYR. Der fikk dere den!


Bodø Sunrise

Vel oppe under foten av den svære sydveggen benyttet Helge anledningen til litt morgenarbeid mens undertegnede og Coni trakk opp mot østeggen som var ruten vi hadde sett oss ut. 2-3 taulengder, treerklatring. 

Da vi kom opp til skaret mellom Sydlige Korsviktind og Preikstoltind og fikk se eggen stod jubelen helt opp i det lette skydekket som fulgte oss hele dagen. Den så helt rå ut, sylkvass og smal. Minnet nesten litt om selveste Strandåtinden som vi skimtet noe lenger ut på Kjerringøy. Vi racket opp og så snart Helge var på plass satte jeg igang med første taulengde.

Skeistind


Tiden med svart jakke & bukse er forbi..



Snadder!



Den kunne by på noen utsatte partier, og få sikringer over 60 meter. Mye svaplater plastret med tynn is krydret veien opp til første standplass på en fin hylle hvor et solid rapellfeste lyste opp den grå og bombefaste granitten. Helge & Coni fulgte på og begge kom opp til meg med ett stort glis. "Dette var fremragende mixklatring" mente sistnevnte.

Helge tok 2 taulengde som startet med litt feinschmakerarbeid opp en 2-meter høy hammer, men han kom seg på ett forbausende elegant vis og forsvant raskt ut av syne. Etter litt tid var 2 standplass klar og vi fulgte på opp til den. Noe lettere klatring etter hammeren, og resten var relativt grei snøvassing på en til tider veldig smal egg.


Helge lager stygge merker i granitten.

Det går oppover


Siste lengde til toppeggen gikk vi bare løpende og la fra oss stæsjet like under toppen. Coni var som vanlig gentleman og ventet mens jeg gikk først opp til varden. "Det er jo tross alt din topp".


"Idioterne"

Nok ett napp i Tindenåla

Fantastisk utsikt fra toppen mot Sjunkhatten nasjonalpark, og spesielt fjellet som nasjonalparken er oppkalt etter påkalte vår oppmerksomhet. En skikkelig koloss av ett fjell med utrolig flotte linjer. Planen om Store Åselitind dagen etterpå ble brått mindre fristende... Denne MÅTTE jeg bare opp på!


Sjunkhatten, Norges 8 vanskeligste fjell


Etter kjapp lunsj trasket vi ned til toppen av eggen hvor utstyret ble lagt igjen. Jeg klatret ned til 2 rapellfeste mens Coni og Helge gikk nedover på løpende forankringer. Jeg startet neste rappell og kom 10 meter nedenfor første standplass. For å spare tid tok jeg meg ut av tauet og sendte H&C nedover, mens jeg selv klatret ned så langt som mulig. Kom ned til siste hylle før det store svaet, men pga tynn is var det vrient å lirke seg videre nedover. Helge startet sin rapell ned til meg og med et godt grep rundt tauene firte jeg meg ned til starten av eggen.


Helge setter pris på sin nye og varme dunjakke


Helge fjellfører


"Nezten like bratt zom i Alpene!"


Vi pakket sekkene rimelig kjapt og jeg løp ned i forveien for å ta en titt på den berømte vestveggen  som skulle være kremen av bodøgranitt, og det tror jeg stemmer godt. Den virket fast med mange tydelig formasjoner. Noe for sommerferien!

Vestveggen. Innbydende!


Om returen til bilen er det ikke annet å si enn at fjellski på hardskare handler om overlevelse, ikke kjøreopplevelse. Holdt meg noenlunde på beina, og misunte randokameratene. I etterkant sa de også at det var VEL hardt nedover..

Kom ned til bilen når det ble mørkt, og vi gasset på tilbake til helsesportsenteret hvor dusj og videre planlegging av morgendagen var tema.

Med gode pauser brukte vi totalt 8,5 timer.

Film fra turen er under produksjon!

mandag 20. januar 2014

Der Winter in Norwegen

Noen blinkskudd fra helgas tur til Valdres. Snøen var visstnok savnet i Sør-Norge? Vel.... Her er den ihvertfall tilbake og vel så det.

Snømåking er også trening


Hvor er all snøen i Sør-Norge? Oppå bilen min. #allroadquattrosnowedition



Ser du teltet?


Vi fant det ikke før kvelden etterpå.



#hytteidyll



torsdag 16. januar 2014

Isklatring i Stavadalen

Sist helg ble tilbrakt oppe i Valdres med isklatring i Stavadalen. Helge F. var med, og vi gikk O´Hoi, WI4, 120m i Stavadalen og surret litt rundt på en tynn isrute ved siden av denne. Fryktelig kaldt, 15 minus og is fra Glassmagasinet gjorde tilværelsen noe spennende. Det spraket og drønnet i isen ved det minste hogg, men det gikk greit.




Fra 2 taulengde på O´Hoi

På tynn is #1

På tynn is #2

tirsdag 14. januar 2014

Iscragging i Oppdal

Etter en trekkfull dag på Tøftfossen ville Sondre og undertegnede ha kort anmarsj med masse klatring. Oppdal/Drivdalen er stedet for såntno, og vi hadde en fin dag på Klevan (Steinbruddet) og oppe på Signalisen i Drivdalen. Møtte forøvrig Grimz (olsendriver etc) der oppe.

Følgende ruter ble gått:
Kleivbrura WI4
Kleivkallen WI4
Bakdøra WI5
Signalisen WI4+

Sondre på Kleivkallen

Undertegnede på Kleivbrura. Mye knaking i toppsøyla.
 
 Olsendrivers
 
 

Tungt på WI5

 
Hodelyktklatring på Signalisen

Artig rute

Sondre likte også denne.