Alpin Klatring: Tøffe tak på Kvaløya

Tur: Uvisst
Dato: Uvisst

To klatrere som av en eller annen grunn foretrekker å være anonyme skulle en vakker sensommerdag klatre Vestervegen, (5+) på Kvaløya. La oss kalle de Propellus og Egon. Begge hadde en innholdsrik klatresommer og følte seg sterke og flinke. Dette skulle bare være en enkel kveldstur. Enda flinkere følte de seg da de nærmet seg innsteget på ruta etter bare 45 min, mot klatreførerens angitte tid på 1-2 timer. (!). Lætt!

Egon studerer Zappfetoppen

Men så kom skuffelsen, jaggu var det ikke noen som hadde startet på ruten. De hadde hexer i racket og de to flinke klatrerne flirte godt og mumlet noe om joikas i fjellet. Begge hadde hørt om dette på diverse nettsider og følte seg skikkelig kule og ENDA flinkere. Men men. Tiden gikk og lite klatring ble det. Da sa Propellus , naboruta da, 7-? Det er jo bare å gønne på. Living the dream! Egon var helt enig og de tok stein,saks papir om hvem som skulle starte. Egon vant som vanlig og satte i gang med 1tl, 6-. Han var skikkelig flink og før Propellus visste ordet av det ble det ropt standplass 40 meter over han.

Propellus klatret etter og syntes at dette var da ingen sak på topptau. Begge så videre oppover veggen som plutselig virket mye brattere enn fra bakken...Dette var jo ikke helt etter planen. Der gikk det ett tynt riss oppover som sannsynligvis var 7-lengden. Propellus kalket opp og satte i gang, full av pågangsmot. Etter ett par meter ble det plutselig ett lite overheng. Han satte en kam like over kanten og dro seg over, meget fornøyd med seg selv. Var dette alt (?) tenkte han og ga tommelen opp til Egon som fulgte det hele med store øyne. Lætt!

Så skrånet risset ut til høyre og forsvant i ett nytt lite overheng. Propellus som ikke liker å sikre så mye satte plutselig 2 kamkiler på 2 meter og virket noe ukomfortabel. En liten plattform dukker opp over han, glatt og fin uten noen tak i det hele tatt. Over den åpnet risset seg igjen. Propellus bestemte seg for å gå for det, hoppet opp til kanten og stakk fingrene inn i risset. Han hadde jo pianofingre så det skulle jo gå fint. Men neida, ikke engang hans slanke velpleide fingre kom seg inn i den fordømte sprekken. Han forsøkte 4-5 ganger, uten resultat. Sola gled lenger og lenger ned i horisonten og gode råd ble dyre. I ett siste desperat forsøk prøvde Propellus å legge hælen på kanten og dra seg opp sideveis. Fingrene ville bare ikke inn i risset, men sikringen som stod i en liten lomme fristet veldig å holde i. Hva han gjorde forblir uvisst, (A0......?...) men på et eller annet vis var han plutselig oppe og ropte standplass til Egon som ventet tålmodig der nede. Egon fulgte på mens han pustet og peset så det hørtes helt opp til standplassen over, men jammen kom han seg ikke opp uten å henge i det hele tatt. Propellus mumlet noe om at det var jaggu enklere å følge enn å lede selv, men det ville ikke Egon høre på. Han gliste bredt, tok de få kammene Propellus hadde igjen på selen og skulle cruise opp siste taulengde som var bare 5+. Lætt!

Han satte plystrende i gang, lurte inn en sikring, men begynte plutselig å dirre veldig i begge beina.. Og der datt han så det sang rett ved siden av Propellus som flirte godt. Glatt stein, polert, gikk litt feil mumlet Egon og prøvde på nytt. Men jammen datt han ikke ned på nytt. Propellus lo enda høyere og lurte på om de hadde med soveposer?.. Egon tente på alle pluggene og klatret rett opp uten å si noe mer. Propellus fulgte greit etter, og snart stod de på toppen av ruta, noe flaue og nedstemte. ”I dag fikk vi bank, grisebank” mente Propellus, noe Egon sa seg helt enig i. De ble enige om å ikke snakke høyt om dette i det hele tatt, trene hardt og spise mer spinat. De ruslet duknakket ned til bilen i tussmørket og kjørte tilbake til Polarbyen, noen nyttige erfaringer rikere.