Dato: 27-28.7.15
Tur:Aiguille Verte
Aiguille du Jardin er en 4000meter-topp som ligger like ved
den mer kjente Aiguille Verte som troner over Grand Montets i Chamonix. Tormod
G manglet denne i sin 4ksamling og vi ble enige om å gjøre ett forsøk på
førstnevnte. Værvinduet var lite, utpå ettermiddagen skulle det skye over og
komme store mengder nedbør men men..
Fotos: Granheim, Nilsen
 |
| Rutas fineste parti, |
Pga stor is/snøsmelting var det eneste gode alternativet for
å komme seg dit å traversere over Verte, over Grandes Rocheuse, ticke Jardin og
tilbake samme veien. Whymper Couloir som er"normalveien"til Verte var heller
ikke i farbar tilstand, så veien vår til topps måtte gå via Moine-ryggen, AD,
grad 3.
Lang innmarsj til Couvervcle-hytta hvor vi sov noen timer
før det var opp kl 02.00. Veien opp til innsteget på gikk over bre og
undertegnede fikk en brå oppvekking da en isbru kollapset under beina på meg.
Fikk heldigvis hoppet unna. Etter ett par timers vandring i mørket lysnet det
endelig av dag og klatringa kunne starte. Bergschrunden var lett å forsere og
klyvingen oppover var helt kurant de første 200 høydemeterene. Rutefinningen
var ikke helt rett frem da vi hele siden skulle holde oss til høyre for ryggen,
men det gikk nå fremover på ett vis. Dette er i utgangspunktet en «safe mixed
route» ifølge føreren. Dessverre hadde den nevnte hetebølgen smeltet unna alt
av snø/is og dermed limet som holdt elendigheten sammen. Den nærmeste
sammenligningen jeg kommer på er flere lastebillass med grus og pukk kastet
over Reinesvaet..
Etter å ha passert x antall pinnakler via små opptak på
treertallet og grusrenner krydret med råtten stein kunne vi endelig ane den
evig snødekte toppen på Verte foran oss. Kjørte ett par taulengder på slutten
med snø/is, hvor unge Granheim viste fortreffelig kaminteknikk. Jeg prøvde å
bevare active-shell jakken noenlunde intakt og knotet meg opp på ett noe mer
uelegant vis.
Klokka ble halv elleve og toppen av Verte ble invadert av 2
stk nordmenn og en Mammut i sekken. Fokuset ble med en gang flyttet videre til
ryggen bortover mot Rocheuse og Jardin. Jeg gikk først, ned en smal snøegg og
skjønte fort at dette kom til å bli litt ukomfortabelt. Eggen var dekket av ett
tynt islag, under var det sørpesnø helt uten hold. For hvert eneste fottrinn
falt isen ned i store flak og snøen under gikk samme vei. Med tanke på at
eksponeringen var en god kilometer meter ned på hver side og bare en øks hver
ble dette en tidkrevende prosess..
Da vi hadde kommet oss bare 60 meter bortover
på en halvtime skjønte vi at dette nok ikke var helt optimalt. Vinden økte på
og plutselig forsvant Mont Blanc, Aig du Plan og Grandes Jorasses i ett
faretruende grått og LAVT skydekke. Estimerte minst 3-4 timer tur/retur Jardin
pga forholdene og etter en kort rådslagning ble vi enige om å snu og komme oss
ned. På vei til toppen igjen holdt tormod ut på høyre side av ryggen mens jeg
holdt venstre for å ha litt kjøtt på begge sider av eggen. Hakket meg opp en liten snøbakke og plutselig
løsnet ett tynt isflak på størrelse med en middels golvmatte over meg og suste
rett ned i fanget. Den svei.
Vel oppe på toppen igjen kom vindkulene like hyppig som
lavtrykkene på vestlandet og skyene rullet rett over hodet på oss. T. gikk
først ned en liten lengde mens jeg sikret han med isøksa plantet godt i snøen.
Da han endelig var nede reiste jeg meg opp for å følge på, men en kraftig
vindkule kom og sendte meg rett i bakken. Jeg tok hintet fra værgudene og
skyndte meg ned til Tormod. Returen videre ble lang, fryktelig lang.
Rutefinningen nedover var enda mer knotete, og tauet kom frem for å prøve å
rappellere over det meste av grus/steinbruddet under oss. Heldigvis var det en
del rappellfester vi kunne bruke så en stor del av tiden gikk med til å lete
opp disse. Hver eneste gang tauet ble dratt ned etter rappeller haglet det
stein og grus, og ingen av oss trivdes vel egentlig med å være sitting ducks i
veggen. Over oss så vi ingenting, skyene lukket seg
over hele fjellryggen og vinden brølte som en jetmotor over ryggen. Heldigvis
var vi som sagt litt nede i siden og merket ikke voldsomt mye til den. Etter å
ha brukt vel så lang tid ned som opp stod vi endelig nede ved breen igjen og
ruslet inn i en oppadgående tåke som ønsket oss velkommen. Heldigvis forsvant
den da vi kom ned til hytta, men da dukket en ny case opp. Tiden hadde løpt fra
oss og vi kom ikke til å rekke toget som tok oss opp til Montevers. Det betydde
at vi måtte gå helt ned til Chamonix sentrum, og vi var ikke nede før midnatt
med verkende knær. Turen ble altså logget som 6 timer opp, ca 13 timers retur
med totalt 3400 høydemeter og over 20 km trasking på bre og grus…
Men men, absolutt artig å ha besøkt Verte og ikke minst
kikke NED på Les Drus etter smellen der tidligere i vinter.! J
Og for de som behersker fransk kan jeg endelig kalle meg en
klatrer:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar