Alpin Klatring: Runout på Reinesvaet

Dato: 7.8.15
Tur: Reinesvaet

Gjesterapport fra Jon Kristian som var med på tur.

Sjøbris (Sea Breeze)

Reinesvaet er en av plassene jeg har hatt drømt om å ferdes på i lang tid for å gjøre noen av de mer luftige rutene der. I midtsommers sa boren min til meg at om jeg hadde lyst til å gjøre noen suicidale prosjekter som Reinesvaet var det bare å kontakte Signar, for han er med på alt som er hårete så lenge det er innenfor graden.

Nydelig!

Da skrev jeg Signar i margen i Lofoten Rock-føreren og tenkte det kunne bli en framtidig kontakt hvis jeg har lyst å gjøre noe som ingen andre vil være med på. Jeg møtte Signar for første gang i sommer, da la jeg fram ideen om Reinesvaet. Det virket ikke fremmed for Signar og over tid kom vi fram til at vi hadde lyst til å gå Sjøbris og oppleve fin og lettere svaklatring. Da dagen kom og vi skulle ta oss til Reine hadde det regnet dagen før og selv var jeg sykt spent på hvordan været kom til å være der ute. For det første hadde det regnet dagen før og for det andre var det meldt tåke på formiddagen.

Forberedt på verdens lengste runout

Jeg våkner med at jeg har forsovet meg med litt under en time og ser at Signar har sendt meg en melding og ringt meg. Jeg får knotet meg til å ringt han og han beroliger meg og sier at det ikke er noen hast, men at vi tar av sted en time senere enn tenkt. Jeg hiver i meg noe mat og tar med meg en kruttsterk kaffe, som minner om mørk sirup. Jeg setter meg i bilen til Signar og vi ruller av sted. Været er litt trolsk og vi er litt spente på hvordan det blir å komme til Reinesvaet. Da vi kom frem til det mirakuløst fine svaet, kastet vi oss over synfaringen av linjen på Sjøbris. Det å synfare alle taulengdene på Sjøbris tok sin tid, og vi studerte føreren i detalj for å vite hvor hver standplass skulle ende opp.

Taulengder:

1: 4+, 35 m.

Føler at det er komfortabelt nok til å smyge meg oppover og rett inn til standplass. Der det sto i føreren at jeg skulle komme til en standplass bestående av gamle bolter og nøttekiler. Jeg kom opp til noe som lignet en standplass bestående av to nøttekiler. Jeg backet opp denne standplassen med to ekstra kiler. Signar mente at dette var gulle godt og trappet videre inn i andre taulengde.

2: 4+, 35 m.

Signar tar selvsikre steg på tå oppover svaberget. Han har en fin innstilling om at alt kommer til å gå som smurt. Han lister seg fint oppover svaet og ser seg nøye omkring. Mindre god standplass.

3 3: 5-, 50m.

Jeg skrevde over standplassen til Signar og gikk mot en tynn rissformasjon langs svaet. Mot slutten av risset kunne jeg se spor etter de italienske klatrerne som blir beskrevet i den gamle klatreføreren. Italienere hadde banket inn flere bolter og brukt de som rappellanker tilbake i 1992. Jeg satte inn noen småttiser av noen kiler og dundret videre oppover. Ofte når det blir litt luftig, kanskje litt langt siden siste sikring og kjenner at psyken begynner å leke med meg, kommer det en miks mellom at jeg småprater med meg selv og får en sang spillende på repeat i hjernen min. Så smått begynner Sia å synge til meg med låten Chandelier, dette viste seg å passe ganske godt. Jeg går et stykke usikret til jeg kommer til bunnen av et v-formet flak og får satt en god standplass til oss.

4: 5, 45 m.

Venstresiden på Websters Arch er litt våt så vi blir enige om å ta linjen rett opp på selve overlappen. Signar tar seg fint oppover og han får satt noen gode sikringer oppover. Dette svaet er ikke kjent for å ha de beste sikringsmulighetene derfor er det bare å sikre når en kan og gå når en må.

5 5: 5-, 40 m.

På denne taulengden bestemte jeg meg for å prøve mine ”skyhooks as runners” det fungerte kjempebra, sikringen ble satt inn i et hull bestående av et flaksystem..

Traverserende på våte, glatte, gresstuster gikk ferden videre opp. Jeg prøvde å lete etter menneskelige spor, for å se hvor linja gikk, jeg endte opp foran et lite dieder på et par meter, der jeg kunne se antydninger til kalkflekker i veggen. For å unngå taudrag sikret jeg slik at jeg satte en ny sikring og tok med den forrige, samt forlenget en hel del med 60 slynger. Som Signar sa det så fint ”Ja, det e jo en grunn tell at vi går uten nokka taudrag” takket være mange forlengere.

6: 4, 45 m. Signar

7: 4+, 45 m

Oppdatert i 2010 som 5+, og er den mest usikrede taulengden. Har Chandelier på hjernen når det beginner å gå langt fra siste sikring, har en følelse om at det kommer til å gå kjempebra, "I´m holding on for dear life I want look down tonight", og den merkelige følelsen av at cruxet er over og at jeg bare kan spasere i havn enda det er lenge siden siste sikring. Kanskje da en burde sikre når en kan og gå når en må.

8: 3, 50 m. Signar

Descent:

Jeg vil tørre å påstå at veien til rappellen og selve rappelleringa var den mest utsatte biten av turen i sin helhet. Det var søkkvått i bakken og gresset ifra regnfallet fra dagen før. Det var glatt og sleipt som bare det, særlig i klatresko. Jeg gadd ikke høre på Signar sitt tips om å ta med joggesko i sekken, fordi jeg tenkte det ville gå fint i uansett skotøy. Det gjorde det for så vidt også, men det kan jo tenkes at joggesko med litt knaster har litt bedre grep. Dette med ruskete og våte buskvekster samt sleip mose på stein er vel mer Signar sin greie. Vi lette litt før vi fant noen slynger rundt et tre. Vi fulgte en litt uklar sti og gikk over noe rennende vann og litt opp, før vi scramblet ned til treet med slyngene. Vi rappellerte så ned i en grønn jungel av våte bregner og noen små dropp.

Takk til Jon Kristian for en flott tur&rapport, jeg storkoste meg hele dagen og vil virkelig anbefale Reinesvaet!