Grillet på Store Austanbotntind

Dagen etter Styggedalstindene stod denne for tur, Martine manglet den i sin samling. Som tidligere nevnt besøkte jeg den sammen med Morten Helgesen for noen år siden og den turen kan du lese om her.

Etter en flott natt i sommervarmen på Berdalsbandet startet vi kl 8.30, Geir Arne kom fra Lodalskåpa om natten og ble med. Snøen var relativt våt allerede fra veien og vi skjønte fort at dette kom til å bli mye vassing i råtten snø når skiene etterhvert måtte av.

Oppstart på snø

Geir-Arne klagde over gnagsår før vi startet, men dette måtte han ha glemt mens vi gikk oppover. Intet syt & klag fra den kanten!  I løpet av halvannen time stod vi på Vestraste Austanbotntind etter litt skibæring over noen bare partier.

Solen og varmen kom sigende på

Austanbotntindrenna i midten

Etter å ha satt igjen skiene i skaret nedenfor Vestre Austanbotntind og tråkket igjennom helt opp til armene til tider stod vi på Vestre Austanbotntind etter ca halvannen time. Svetten rant, men til vår store glede var det noen hadde vært på stortoppen maks en dag før oss og tråkket pene spor hele veien. Martine var spesielt lettet over dette, hun var meget bekymret for at snøen skulle rase ut over svaet som er den eneste "bottlenecken" på turen. Min agenda var å gå toppen uten sikring og ferdigtråkkede spor gjorde selvfølgelig min jobb enklere.

Etter å ha sikret M&G-A ned den første hammeren til sadelen under ryggen til hovedtoppen kløv jeg ned og vi fulgte sporene greit opp mot svaet.

Morsom klyving

En liten hammer som krevde sikring på forrige tur med Helgesen ble greit forsert med klatreøkser og vi stod relativt fort under det store svaet på nordsiden.

Jeg gikk ut 60 meter tau og kom helt opp til kanten, og M&G-A bandt seg inn og fulgte etter. Standplassen for de ble ett skikkelig spenntak i snøen.

Tauservice v.3.0

I og med at hele denne siden var nordvendt var snøen relativt fast, men ved stakeprøver gikk staven helt inn til fjellet, så det er nok ikke lenge før denne fonna seiler sin vei ned til breen.

Den siste biten opp til den lille fortoppen opp til varden forløp greit, turfølget fikk sikring over ett par klyvepunkter.

Alt ser bedre ut med litt snø

Vel oppe på fortoppen gikk jeg først ut til selve toppen som denne gangen var nesten helt avsmeltet.

Flott "snog" mente dølen.

Living the dream

Martine ville ha sikring ut til toppen, men valgte å gjøre dette selv. Sprekt gjort!

Endelig!



Geir Arne var sistemann ut, og valgte som vanlig å gjøre dette på sin egen måte..

Fuglelivet i Hurrungane er visstnok fraværende etter dette

Etter kjapp lunsj bestemte vi oss for å være kjappe ned igjen da sola virkelig begynte å ta og det brant i ansiktet. Om nedturen er det ikke annet å si enn at det var VARMT!! Grillen fra oven stod på for fullt, slushskredene gikk overalt rundt oss og sjelden har M&G-A bevegd seg fortere med øks&stegjern.

Show´em youre a model!

Jeg sikret M&G-A ned svaet før jeg trasket etter og firte de etterpå ned over den lille vriene hammeren hvor Geir Arne oppfattet en skavl som fast og fin og holdt på å ende opp på breen 300 meter under han.

Geir Arne coiler ett søkkvått tau mens skredene dunder ned rundt ørene på oss

Vi smatt opp på Vesttoppen, og brøytet oss vei ned til skiene. Snøen var bare sørpe nå og bannskapen kom like hyppig som gjennomtråkkene.

Siste parti opp til vesttoppen

Sola brant så sterkt nå at jeg valgte å gå med jakke og hette selv om det var glovarmt. Nedkjøringen ble preget av råtten snø og sugeføre bortsett fra enkelte partier med delvis skygge hvor snøen var helt perfekt.

Vi var nede igjen ved bilen ca kl 4 og satte kursen mot Årdal hvor en stor is ble det første på menyen.

Uheldigvis var det dårlig med badeplasser på vei ned, en iskald avrivning hadde nok vært på sin plass!