Søre Dyrhaugstind fra Bandet

Dagen etter Midtmaradalstinden var det klart for en av Jotunheimens klassikere, Søre Dyrhaugstind fra Bandet. Første gang gått i august 1895 av Patchell, Simpson & Vigdal. Vi delte opp i 2 taulag med Martine & undertegnede og Helge & Coni. Med indrefileten fra lørdagens middag innabords startet vi turen mot Bandet ca kl 7. Som dagen før var været strålende og man skulle fremdeles ikke tro at vi nærmet oss vinteren med stormskritt.

Innmarsj

Vel oppe på bandet (denne gang med stegjern..) nøt vi morgensolen i noen minutter før vi trasket opp til innsteget. Litt nysnø her og der, men ruta virket tørr. 

Wall of the day

Storen er linselus som vanlig.

Ruta er kort (6tl) og relativt enkel med stort sett treerklatring. For å gjøre det morsommere (og spare tærne) valgte jeg fjellstøvler. De tre første taulengdene før cruxlengden var grei klyving med endel morsomme opptak. Da de var relativt korte var det like greit å linke de til to litt lengre lengder. 

Oppstart

Coni med sin særdeles flotte nye jakke

Lite sikringsbehov

Men Martine fulgte med..

Vel oppe på den store hylla under svaplaten satte jeg standplass, tok opp Martine og Coni & Helge var kjapt oppe sammen med oss. Siden de to første taulengdene var veldig greie ville jeg klatre mer og ville prøve femmervarianten opp til høyre på det store svaet. Fjellstøvler & sva er en dårlig kombo, derfor var det bare å klemme på seg iskalde Katanas.

Rutinert posør

Første del av svaet var rimelig blanke greier, men god friksjon på den tørre granitten gjorde det "gangbart".

Med tanke på at Faarlund & Hansson som gikk denne varianten første gang i 1964 neppe hadde "svatøfler" tilgjengelige (?) måtte det likevel ha vært en prestasjon...

Blankpussede greier

"lite sensitivt"

Så kom selve femmeropptaket i form av ett vertikalt riss som var noe knotete inntil jeg fant en svær undercling i underkant av hylla over (da har dere beta for denne...) og takket være denne var det enkelt å vippe seg opp og gå videre til neste standplass. 

Opptaket

I iver (kan ikke skrive ungdommelig lenger) strakk jeg denne taulengden vel langt og Martine fikk en stri tørn oppover da hun ikke fant undertaket og flyttet ble straks vanskeligere. Jeg halte og dro i tauet, men lite skjedde. I og med at jeg ikke kunne se hva som skjedde ble jeg referert følgende: " Helge gikk til slutt etter Martine og hun fikk ett solid fottak på skulderen hans og kom seg videre".

Steinkos

NTK til unnsetning !

Vel oppe på standplassen ble jeg hudflettet i plenum for å ha dratt taulengden for langt, og jeg "rømte" til topps med sinte blikk i ryggen. De andre fulgte på og etter en halvtimes fredsbevarende samtaler i konstituert Sikkerhetsråd ble forsamlingen enige om å begrave stridsøksen og nyte resten av turen. 

Coni topper ut

Holdt meg på betryggende avstand

Ferden videre gikk over Dyrhaugsryggen som hadde ett lite dryss med nysnø, men stegjernene var det ikke noe behov for. Hver gang jeg går denne ryggen undres jeg over voldsverket av en varde på toppen av St. Dyhaugstind. Skjønner ikke poenget med å bygge ett slikt monster. Hadde enda toppen vært 1999, 9 meter hadde jeg skjønt det, men "ka e vitsen"`..

Ned mot Skagadalen

Med en sval bris og varm ettermiddagssol i ryggen delte vi oss på Nordre Dyrhaugstind, Helge & Coni løp ned til hytta og hentet sekkene mens vi ruslet ned til bilen og nøt stillheten i noen minutter før turboguttene kom løpende. En utsøkt helg ble feiret på Kebab'en i Årdal før den evinnelige bilturen hjem..

Dyrhaugsryggen #1

Dyrhaugsryggen #2

Dyrhaugsryggen #3

Dyrhaugsryggen #4