Ett korstog til Piggtind

Inspirert av Zappfes 4 korstog til Piggtind ble selve indrefileten av tinder i Troms vår siste tur i dette området for denne gang. Piggtind ble udødeliggjort av nevnte Peter Zapffe i boka "Barske Glæder" hvor han beskrev sine 4 mislykkede forsøk på denne toppen på en fornøyelig måte. På ett av forsøkene fikk han visstnok hele toppskavlen i fanget og holdt på å stryke med. Førstebestigningen ble gjort i 1920 av Henning H. Tønsberg, Carl Wilhelm Rubenson og Eskild Jensen. Første vinterbestigning ble ikke gjort før i 1971.

Det eneste jeg visste om klatringen var at det var mellom grad 3 og 4, og visstnok to taulengder. Derfor ble sekken rimelig tung med isskruer, kamkiler og kiler, isøks x 2 etc etc. Ikke akkurat light&fast. Kugo og Coni som ble med på denne turen meldte seg heldigvis frivillig til å bære hvert sitt tau.

Martine & Andreas tok istedet turen på nabotoppen ( Middagstind ) av logistikkmessige årsaker.

Oppstarten ble lagt til Fjellås, grytidlig for undertegnede. Umennesklig å stå opp klokka 5 når man er i Nord-Norge, her er det jo lyst uansett. Da det hadde vært varmegrader om natta var snøen råtten, men heldigvis hadde endel lokale helter kjørt villmann med scooter innover Piggtindskaret slik at vi kunne gå oppå hardpakkede spor. "De kjøre jo pinadø scooter oppå Jiekkivarri" sukket Kugo.

Dagens mål i sikte

Det gikk kjapt bortover til foten av Piggtind hvor den plutselig ikke så like spektakulær ut som fra veien. Jeg hadde sett for meg en skikkelig pigg men toppkrona virket relativt romslig, på grensen til kjedelig?..

Verdens lengste motbakke

Jaja, opp skulle man og vi startet 1000 meter oppstigning fra dalen med skiene på. Vi fulgte ikke ryggen men en sideflanke som ledet helt opp til innsteget for klyvingen/klatringen, Det gikk veldig greit de 700 første høydemeterene før det bratnet betydelig til. Her ble det også noe hardere og Kugo & undertegnede satte skiene på sekken.
Coni valgte derimot en naborenne med noe løsere snø og beholdt skiene på nesten helt til toppen.

De siste 300 høydemeterene var noe av det meste slitsomme jeg har vært med på noensinne. Sekken var tung med skiene på, 40 graders helning og skaren var selvfølgelig ikke hardere enn at vi tråkket akkurat igjennom på hvert eneste steg og sank ned til knærne på det verste. Svetten rant og tilslutt ble vi enige om å gå 100 skritt hver. Etter en time med skrittelling hvor motivasjonen ble å overgå hverandre med ett skritt eller to stod vi endelig under innsteget.

Kugo sliter

Bare 100 forbaskede meter igjen

Coni holdt seg utpå ryggen

Coni kom tuslende etter, han måtte krype til korset og ta skiene på sekken han også. Ruta oppover til toppen sa egentlig seg selv, en bratt flanke på ca 60 høydemeter med noen få skavler her og der. Jeg racket opp med noen kiler og isskruer selv om jeg ante at det egentlig var bortkastet. Etter 4-5 meter ble de mistankene bekreftet, fjellet var plastet med snø og ett kjempetynt islag under. Her var det verken mulig med isskruer eller kamkiler, hvis jeg skulle få satt noen kiler hadde det medført betydelig gravearbeid.

Coni holder tau

Nei, her var det like greit å kjøre på og gå usikret til toppen og ta opp Kugo og Coni på topptau fra rapellfestet som skulle være like under det øverste henget. Flanken var heldigvis ikke veldig bratt, men snøen var relativt porøs og raste ned ved den minste belasting så her gjaldt det å trå varsomt. Jobbet meg oppover meter for meter, heldigvis var det endel riss jeg fikk lirket øksene inni slik at fremdriften ikke ble helt borte.

20 m igjen

 Noe spennende var det å lirke seg over ett plastret sva via en 5meters travers, men her var isen litt tykkere slik at det var egentlig ganske greit. Nå var nesten hele tauet ute, det hadde selvfølgelig hengt seg fast i noen snøklumper og lå ikke rett og pent nedover slik jeg hadde tenkt. 10 meter over meg så jeg såvidt rapellfestet, noen hadde visst vært på toppen noen dager før oss og gravd ut hele greia, tusen takk til dem for det!

Men tauet måtte opp dit først, jeg prøvde først å røske tauet vekk fra isklumpen det hang fast i, men etter 15 minutter med røsking og banning hang det akkurat like fast.
Ropte ned til Coni&Kugo at de fikk gå de 10 første meterene usikret slik at jeg kunne få tauet opp til festet og de skjønte det etterhvert. Spesielt å se 60 meter tau dingle under meg.

Alpinism!

Tauservice 3.0

 Tuslet opp de 10 siste meterene og satte meg inn i festet som virket meget solid. Gutta kom opp som perler på en snor og vi gikk i samlet flokk de siste hundremeterne bort til varden.

Så lang isøks hadde Zappfe sies det

Panorama

Østre Piggtind

Utsikten var formidabel alle veier, spesielt innover i Troms hvor Otertinden virket meget forlokkende med sin

sylkvasse toppegg. Østtoppen på Piggtind lå like ved, men da vår topp var hovedtoppen (selv om de er like

høye) orket vi ikke å ta med oss den.

Toppen er vår!

Den formidable nordveggen

Etter de obligatoriske poseringene ruslet vi ned til rappellfestet og rappellerte ned. Jeg ville nok normalt ha prøvd å klatre ned igjen, men sola var på vei inn i renna og vi ville helst kjøre ned før det ble altfor bløtt. 

Rapell

Tauet hang seg ikke fast når vi dro det ned og vi var klare for 1000 meter nedkjøring på null komma niks.

Kjøringen nedover var noe av det beste jeg har vært med på noensinne. Litt hardt i toppen, ellers var det myk puddersnø og vårsnø helt i bånn. Helningen varierte mellom 35-45 grader i hele flanken.

Fantastico

Bravissimo

Magnifico

Tomt for superlativer

Etter å ha kjørt i noe som føltes som en evighet kom vi endelig ned til Piggtindskaret. Her skimtet vi Martine & Andreas som var på vei opp til Lagofjellet etter at de altså var på Middagstind (nabotoppen til Piggtind) på formiddagen. Coni & undertegnede ble enige om å kjøre mot Tromsø og ta med oss en topp til før flyet gikk mens Kugo skulle hjem og sove.

Det gikk greit å stake seg ned til parkeringsplassen og etter kort tid kjørte vi innover mot Andersdaltind som Coni hadde sett seg ut to dager før. Fant en søndagsåpen kiosk hvor de hadde varm mat som vi slukte før vi kjørte tilbake til parkplassen under tinden og gjorde oss klare for ny tur. Flyet vårt gikk klokken 20.00, og vi startet ikke før kl 15.00, derfor ble tempoet høyt oppover for å rekke innsjekken.

Andersdalstind

Flanken så finere ut enn den var.

To eksemplarer av arten "Tindus Ranglus"

1200 høydemeter fløy unna på halvannen time, noe vi sa oss fornøyde med siden vi allerede hadde gått 1500 høydemeter før på dagen. Totalen på de tre dagene ble 6700 høydemeter på Coni, ca 7000 høydemeter på meg.

Nedkjøringen her ble ikke like bra da solen forsvant bak nabofjellet og det ble noe hardt minst 600 høydemeter nedover. Siste del var imidlertid veldig bra hvor både flanken og svingene ble store. Nede ved bilen igjen kl 17.00, hvor vi så kjørte inn til Tromsø hvor middagen smakte ekstra godt denne dagen.

Epilog:

7000 høydemeter, 2,5 kg vekttap og for en gangs skyld ingen solforbrenning var status etter helgen.

Totalvurdering av oppholdet:

!!!!