Alpin Klatring: Madslitind og Krokhammartind

Dato: 10.7.15
Tur: Klassiker i Reine

Et av målene med årets opphold i Lofoten var å få kikket nærmere på flere av de "glemte tinder".
Innerst i Kjerkfjorden ved Reine ligger Madsli og Krokhammertind. Begge ble førstebesteget av Henning Tønsberg m fl. i 1913, og neppe hyppig frekventert siden den gang.

Krokhammartind i bakgrunnen

Harry (som jeg ble kjent med på bussen fra Cham tidligere i år) og Martine ble med på tur.
Etter litt organisering fikk vi båthaik inn til Kjerkfjorden av en meget hyggelig dame. Været var supert, varmt og lite skyer.

Lett opp til salen/col'en mellom Moltebær og Madslitind, og derfra kunne moroa begynne. Forøvrig nydelig utsikt nordover mot Horseidstranda. Førstebestigerne kunne melde om en vrien rygg med "raaten stein og sleip mose", med andre ord midt i blinken for undertegnede. Første del var grei med lett klyving, men så bratnet det til og jeg måtte gå en taulengde på ca 35 meter for å komme opp på ryggen hvor det flatet ut. Rikelig krydret med einer, mose og annet graks. Ble enig med Harry om at vanskelighetene lå på rundt M4 (moss 4), ny graderingsskala. Derfra og opp til toppen gikk vi i Tønsbergs fotspor på en "smal ægg", med en "kamin med raaten sten". Aldri veldig vanskelig men utsatt til tider og makaløst underholdende. Etter en liten halvtime stod vi endelig på toppen og kikket bort på neste topp, Krokhammartind. Av førstebestigernes beskrivelse er det litt vanskelig å skjønne veivalget, men kom frem til at de klatret ned østryggen til skaret mellom de to toppene, traverserte litt ut mot nord og kom seg opp på nordøsteggen.

Vi klatret ned østryggen, men plutselig sa det stopp. En 7-8 meters overhengende hammer gjorde videre nedstigning relativt vanskelig. Husket fra bildet i Norsk Fjeldsport 1913 at de gikk inn i en kamin mot nord for å komme seg videre. Sjekket den og ble ikke spesielt fristet. Det ble til at vi rappellerte ned overhenget og kom oss ned til bunnen av "Sneskar" som de døpte skaret mellom de to toppene. Undertegnede og Harry fant en mulig linje rett opp eggen som vi prøvde oss på. De siste 10 meterne bestod av ett tilnærmet vertikalt riss fylt med mose og lav. Vi hadde 3 kammer, og fant ut at dette var nok ikke veldig lurt. Kom oss ned igjen og trakk ut i siden for å komme opp på nevnte nordøstegg.

Utsatt, løst og spennende og kravet om sikring kom kjapt. Jeg gikk først og etter ett par hundre meters traversering kom vi opp på ryggen og skimtet toppen foran oss. Jeg ble grepet av toppfeber og småløp bortover. For å komme helt til topps måtte vi klyveklatre en liten "terasse" som det ble kalt i 1913. En 10meters hammer som ble forsert fra øst. Endelig oppe kunne vi nyte utsikten og en skvett Underberg til turfolket. For å komme oss ned til Kjerkfjorden igjen gikk vi ned mot øst over noen hyllegallerier som ledet bort til ett digert glattskurt sva, sannsynligvis en stor bre for hundre år siden. Noen brerester klamret seg fast øverst her. Derfra lett opp til skaret mellom Manntind og Krokhammartind før siste del ned tilbake til kaiet i Kjerkfjorden ble reneste parademarsjen på ett fantastisk flott svaparti. Kikket oppover og så mye potensiale i denne veggen. Skyssbåten vår kom etter kort tid og vi rakk akkurat fish & chips i Reine City.

Med fare for å gjenta meg selv for en'te gang må jeg si meg imponert over gamleguttas guts og mot. Mye eksponert klyving/klatring og alt dette med hampetauet rundt magen som eneste sikring.
...

Tusen takk for en flott tur!