Alpin Klatring: Sesongen første isdans!

Dato: 16.11

Tur: Isklatring i Balsfjord

Gjesterapport fra Nils Hermann Wiggen som var med på tur.

Jeg hadde hele uka drømt om den kommende helga jeg skulle ha i Lyngen. Helga før med tur på Kjostind og nydelig pudderføre hadde satt seg i kroppen, jeg måtte ut å herje mer, enten med ski på fot eller øks i hand, eller aller helst begge deler.

Eis!

Jeg kjørte til Lyngen idiotisk sent natt til lørdag og la meg i soveposen i baksetet og spiste boller fra Shell i Nordkjosbotn til jeg sovna. Sov til 12 på lørdag så den dagen gikk opp i bollerap og kjøring med kartlesing rundt om kring. Greit å bli kjent i et nytt område. Lyngen er 110% rått!

Senere på dagen fikk jeg melding fra mr Signar med forespørsel om tur. Selvfølgelig ville jeg på tur. Jeg hadde prøvd å avtale noe tidligere i uka, uten hell, så dette var en gledelig vri på helga. Ikke det samme å traske rundt alene i fjellet. Diskuterte litt fram og tilbake hva vi skulle bryne oss på. Etter en del vind i fjellet var skiføret så som så, så vi endte opp med isklatring på Pollfjellet i Lyngen. En del fine linjer her på alt fra 150 til 300 m.

På morgenen fikk jeg en telefon fra Signar som var på tur fra Tromsø i bil om at han hadde sett en potensiell is-linje i fjellet bare 5 min øst for Nordkjosbotn, i Smørpundfjellet. Joja, hørtes spennende ut dette så jeg var snar med å gå med på det. Da var det bare å legge seg på hjul å kjøre dit i stedet. Da jeg kom fram dit ble jeg mer skeptisk. Jeg så ikke så veldig mye is der oppe, men ok, litt eventyr er ikke dumt.

Nede ved bilene fordelte vi litt utstyr og pakka ferdig før vi gikk hurtig gange opp gjennom den bratte krattskogen. Signar trampa på, mens jeg med min kolskondis ikke klarte å holde følge. Vi traska opp kanskje 100-150 høydemeter før vi kom til klatrebar is. Jeg var gjennomsvett allerede før vi hadde startet klatringen. Jeg kan skylde på at jeg gikk i randosko (jeg skulle jo egentlig på skitur) og at jeg bar en speilrefleks og 1,5 liter vann i camelbak som allerede hadde fryst, men fakta er at kondisen rett og slett er for dårlig.

Uansett, isen som hang foran oss så overraskende fin ut! Det første partiet var slakt, men det bratnet etterhvert til. Siden jeg var gjennomsvett og pusta tungt hadde jeg en formening om at Signar kunne starte om han ville det. Det kom selvfølgelig ingen protest.

Det første partiet gikk som ventet kjapt. Det ble etterhvert brattere, men ikke verre enn at det gikk radig unna. Første taulengde var på omtrent 50 meter. Jeg fulgte kjapt etter. Ikke mange skruene å skru ut her.. Det var en rar følelse og være på isen igjen etter en lang sommersesong. Det var blandede følelser. Det kom en intens pump alt for fort og jeg følte meg stiv og usikker. Og vi hadde ikke en gang klatra vertikalt enda. Pumpen kom fordi usikkerheten gjorde at jeg holdt alt for hardt i øksene. Det er viktig å slappe av. Fikk en følelse av at dette kom til å bli et lite helvete for min del. Hvordan skulle det bli å lede når alt føltes så ræva på topptau?

Neste taulengde skulle jeg lede, og så snart jeg fikk på meg utstyret og begynte å klatre gikk det som en lek! Det var plutselig moro igjen. Ingen pump i armene, ikke redd i det hele tatt. Kun fryd og gammen. Dette var ingen spesielt bratt taulengde, men siden alt føltes så bra passa jeg på å gå der det var brattest. Et par korte vertikale partier på denne lengden. 60 meter. Standplass i tre på siden av fossen.

Etter denne taulengden så vi ikke mye til fossen videre. Det slaknet ut og vi måtte vi gå et stykke i skogen igjen pga at det var så slakt og at det for det meste var ur i elveløpet. Da vi kom lenger opp utfoldet den øverste delen av fossen seg. Et nydelig syn! Denne delen er betydelig brattere, og det bratteste kommer først.

Signar startet, siden jeg følte han var riktig mann for jobben og at det jo var hans tur. Dette var det bratteste partiet på hele turen. For det meste nært vertikalt, en taulengde på kanskje 30 meter. Det kom noen gloser jeg tolket som glede, så jeg tror Signar var skikkelig fornøyd med denne lengden. Jeg kom etter i vill entusiasme! Jeg begynte å småfryse på standplassen og etterhvert i klatringa ble jeg så kald på fingere at jeg ikke hadde følelse i en eneste finger bortsett fra tomlene. Litt vrient å klippe opp karabinere med litt for tjukke hansker da. Jeg måtte ha en pause for å få igjen varmen, så jeg sto å balanserte på en liten hylle i et par minutter. Det tar ca to minutter å få igjen følelsen, hver gang, og så helv..tes smertefullt det er. Jaja, jeg kom opp etterhvert og fortsatte på fjerde og siste taulengde. Dette var også en skikkelig koselengde, ikke helt vertikalt men litt tynt med is et lite parti. Vel oppe, glad og fornøyd, var det bare å taue Signar opp. Over denne lengden var det slakt langt parti innover, med djup snø. Vi så det var noen meter med is lenger inn og bort, men synes ikke det var verdt baskinga i snøen for et par meter is til. Det begynte uansett å skumre. Veien ned gikk på tre rappeller i abalakov-anker og i et par tre. Smertefritt.

Vil gradere herligheten til WI4+. Plussen pga litt formasjoner og tynn og/eller dårlig is.

Oppsummert var dette en nær perfekt start på is-sesongen. Akkurat passe bratt for en første-tur. Fint at Signar, som er litt mer dreven, tok den bratteste lengden, så fikk begge passe med utfordringer. Vi var alle enige om at det var en fin tur, før vi kjørte hjem til Tromsø under nordlysets dans.