Vi satt på første gondol som vanlig og startet oppover mot Mont Blanc Du Tacul ca kl 10.00. Målet var å traversere via Tacul og Mount Maudit, være på toppen til ca kl 16.00 og kjøre helt ned til Chamonix igjen.
Etter å ha gått en liten halvtime opp mot Taculen bratnet det til, det ble klink is og skiene havnet på sekken. Ruten videre opp på Taculen ble en til tider frusterende marsj blant enorme bresprekker, snøbroer som til tider virket tvilsomme, hard is og gjennomslag opp til knærne som en ekstra ingrediens. Etter å ha brukt noe som føltes som evigheter på dette kom vi endelig opp på sadelen og kunne se ruta videre. Opp mot Mount Maudit var ikke sprekkene noe mindre eller færre og vi ante at dette kom til å bli en laaaang dag.
Opp mot Tacul
Aguillie du Midi i bakgrunnen
Disse så vi endel av....
Med noen marsipanpølser i skrotten pløyde vi oss videre, jeg var plog og Helge hang på bak meg. Det var ikke tale på å ta skiene på beina pga plutselige partier med blankis.
Så var vi endelig klare for neste stigning og om breen opp til Tacul var ett puslespill var dette mer som en labyrint. Etter å ha tråkket rundt via den ene snøbroen etter den andre kom vi endelig opp til "rapellveggen" som brukes på sommeren. Da var det bare å ta frem øksene igjen og lirke seg til topps de 30 meter med is, ca 50-60 grader som lå foran oss. Dette gikk rimelig greit og endelig kunne vi se selve kuppelen på Blanc glitre i ettermiddagssolen. Klokken var allerede blitt halv fire, men etter litt rådslagning ble vi enige om at returen gikk via toppen. Sånn skal det være!
Pust & pes
Enda flere sprekker
Vi skled ned mot skaret som skiller Maudit og Blanc og tok ett dypt magadrag før de siste 500 høydemeterene til topps skulle til pers. Det var ikke mulig å gå på ski så da var det bare å lempe skiene på sekken.
Mye opp og ned
Litt artig hadde vi det underveis
Her er det normalt ikke sprekker. Guidene får litt å gjøre til sommeren.
Helge leter etter gull?
Mont Blanc i midten.
Etter å ha vært på 3800 meter ett par dager på rad tenkte vi at akklimatiseringen var ok nok, men bakken oppover ble lengre og lengre og pusten kortere og kortere. Helge valgte en strategi med å gå sakte, men utålmodig som jeg er ble min taktikk å gå 30 kjappe steg og ta en liten pustepause. Dette fungerte greit nok, men den forbanna toppen kom aldri nærmere. Jeg trykket i meg en ny marsipanpølse og ble enig med meg selv om å gå helt ned i kjelleren for å finne krefter. Heldigvis responderte skrotten på dette og etter å ha gått ned fra 30 til 20 skritt før pustepause flatet det endelig ut og toppeggen åpenbarte seg foran meg. Helge var ikke å se, men jeg regnet med at han var i siget og kom etter. Litt kald vind gjorde det til en kald fornøyelse å vente på han, men endelig kunne jeg se en blå dunjakke og ett par ski dukke opp over kanten og vi kunne gratulere hverandre. Det var sen ettermiddag og solen var i ferd med å dukke ned i horisonten. Etter å ha bivånet den fantastiske utsikten rundt oss var det tide på å komme seg ned før det ble mørkt.
På toppen
Ettermiddagsstemning
Nedkjøring
Jeg gikk i forveien og fulgte den sylskarpe eggen ned mot Vallott-hytta. Mørket var iferd med å sige på, men vi ble kjapt enige om å komme oss ned til Grand Moulet -hytta lenger ned. Kjøringen ned til hytta ble facinerende med navigering mellom enda flere sprekker, skare, gjennomslag og plutselige puddersvinger. Tilslutt kom vi endelig ned til hytta, klokka var blitt kvart over åtte og nok fikk være nok. Grand Moulet ligger på en "breahest" på godt norsk og etter lett klatring kom vi oss endelig inn og fikk lagt ut noen madrasser og tepper på gulvet og sovnet momentant. Litt utpå natta våknet jeg av at hyttas andre to gjester romsterte litt rundt og jeg stakk ned til dem for å høre hvilke planer de hadde. Det viste seg å være to meget trivelige amerikanere som skulle gå returruten vår til topps og paraglide ned eller noe sånt. De lurte om vi var sultne og det kunne jeg bekrefte. De hadde endel ost til overs og etter å delt dette brodelig med oss ønsket jeg de lykke til på turen og gikk og la meg igjen.
Mørket kom fortere enn ønsket over Vallot-hytta.
Morgen på Moulet. Helge er sulten fåds.
Vi våknet til dagslys klokka 7 og spiste det lille vi hadde igjen av mat (en ostebit) og satte kursen ned mot Chamonix. Etter å ha fulgt sporene nedover delte de seg og vi visste at den vanlige returen gikk i neste dalføre noen kilometer bortover. Mange spor gikk nedover og vi ble enige om å gi det en sjanse. Etter å ha kjørt ned noen hundre høydemeter bratnet det til og etter å ha klatret litt opp og ned i breis var det ikke annet å gjøre enn å traske opp igjen og komme oss bort til neste renne som førte ned. Vi hadde ikke drukket noe særlig på nesten 12 timer og etter en kjapp rådslagning ble det enighet om å traverse helt bort til heisen og ta denne til bunn. Helge fulgte sporene på tvers bortover, mens jeg trakk oppover for å forhåpentligvis få med noen ordentlige svinger. Jeg traverserte til toppen av brebassenget under Aguille de Midi og fikk faktisk en fantastisk nedkjøring med puddersvinger før jeg møtte Helge igjen i bunn av bassenget før vi kom oss bort til heisen og tok den ned til sentrum.
Sultne og tørste gikk vi rett bort til nærmeste cafe og fikk oss omelett og cola som smakte fortreffelig.
Alt i alt ble det en kjempetur, om enn noe lenger enn planlagt.
Tøfft! Inspirende bilder og bra skrevet! Kult å se at det går an å ticke blanc uten å gå i kø!
SvarSlett- joika
Rått Signar! Er i starten av en alpinklatring/rando-karriere og turrapportene til deg, Sondre og Kugo er fantastisk inspirerende. Faen og dere kjører på!
SvarSlett-Martin