Etter en bail etter to taulengder på den store klassikeren i Chamonix; Supercouloir pga møkkavær ventet vi en dag før vi returnerte ett en hyggelig overnatting på Cosmique-hytten. Lite folk gjorde at vi fikk en hel sovesal for oss selv og kunne sove med åpent vindu (!). En liten forsovelse gjorde at vi ikke var igang før kl 06.30, og da var det allerede noen taulag igang, men vi valgte direkteinnsteget og unngikk kø der ihvertfall.
Supercouloir - M6, WI5, 800m
Den første taulengden var nesten helt tørr og siden Helge simpelthen elsker drytoolings-knoting var det veldig greit å sende han opp først. Etter en liten halvtime var standplassen klar og jeg fulgte på. Bratt tørrøksing er nok ikke helt min greie, men kom meg nå opp opp på anstendig vis og jeg ledet neste lengde som heldigvis inneholdt både is og snø.
Ett taulag igang på en variant. De snudde.
Helge mekker seg oppover.
Mens andre er kanskje ikke like begeistret.
Pån igjen. "Proppen" ses øverst i bildet.
Etter en nydelig taulengde på VINTERforhold skulle Helge til pers over en liten propp som ledet opp til selve Coulouiren. Etter litt baksing fikk han endelig dratt seg over med ett flytt jeg aldri har sett før, men kudos til han likevel. Eksponert og snø med lite hold gjorde det spennende nok.
Så var vi endelig oppe i selve renna og satte igang. Vi ledet annenhver taulengde, det meste miksklatring rundt M4, med en og annen islengde. Endel folk i renna gjorde at det ble mye nedfallsfrukt, men vi klarte heldigvis å komme forbi de fleste slik at vi slapp unna det verst is/stein-regnet. "IIIIIIIIIICEEE, ROOOOOOCK" gjallet titt og ofte.
Undertegnede tok venstrevarianten
Mye is
En av de mange flotte taulengdene
Og vi kom oss forbi de fleste tilslutt
Etter flere timers klatring var det endelig dags for den siste islengden som Helge ledet opp med bravur.
Vi tok en liten pause på toppen før vi rappellerte ned, endel taulag på vei opp medførte mye venting på rapellfestene, men vi kom oss greit ned til bunnen av renna.
Helge dundrer opp siste taulengde.
And down we go
Der møtte vi noen italienere som skulle overnatte i renna av en eller annen årsak, med heisesekker etc. Vi spurte pent om de kunne vente litt med å gå siden vi skulle rappellere ned de første taulengdene, over "proppen". Absolutt alt som falt ned i renna ville samle seg der og bombardere oss. Joda, det var greit for de. Jeg startet, og var ikke kommer over "proppen" før det begynte å hagle med is&stein, og både hjelm og skulder fikk noen skikkelige trykker. Etterhvert ble det så ille at jeg måtte pendle bort fra rapellfestet og fant ett gammelt anker med hampetau og noen bolter. Koblet meg ut og Helge kom etter. Stein&is-haglet økte i omfang og jeg ropte at han måtte prøve å komme seg lenger ned. Det endte med at han kom seg nesten helt ned på sin rappell, unna det verste regnet mens jeg klamret meg fast i veggen og prøvde å unngå alt som kom ned. Tauet kom endelig bort til meg og jeg rappellerte ned såpass fort at jeg ikke skjønner hvordan tauet ikke smeltet...
Vel nede kunne vi endelig puste lettet ut og kikke oppover dagens verk. En super rute som virkelig levde opp til klassikerstatusen. Er man i området er denne på "mågjøre"-lista ble vi kjapt enige om.
Happy-Helge
