mandag 27. januar 2014

Preikstoltinden i Salten - Ørnekammen

Bodø Klatreklubb har en gjev utmerkelse som de kaller Tindenåla med følgende kriterier:

"Utmerkelsen Tindenåla ble innstiftet 1. januar 1998. Tindenåla skal virke motiverende på ivrige fjellklatrere og gi inspirasjon til å bestige klassiske fjell i Nordland. Utmerkelsen Tindenåla skal henge høyt, og skal være BKK's høyeste utmerkelse for aktivitet i Bodømiljøet.
Fysisk er Tindenåla en pin som kan monteres på jakke, kjole e.l., og bør i alle fall bæres i festlige lag i regi av BKK
For å gjøre seg fortjent til Tindenåla må man ha besteget følgende seks fjell:
Prekestoltind i Valnesfjord, Sjunkhatten i Sjunkfjorden, Stetind i Tysfjord, Husbyviktind, Strandåtind på Kjerringøy og Store Åselitind i Børvasstindan.
Minimum to av disse bestigningene må gjøres på vinteren. Som vinter regnes perioden fra og med 1 november til og med 31. april. Tindenåla utdeles i forbindelse med årsfest, og skal avstedbringe et rungende tre x tre hurra, og klappsalve fra alle medlemmer. Den æresbeviste skal ha anledning til å holde et inntil fem minutters innlegg på årsfest, hvor nødvendig egen PR kan uttrykkes uten diskresjon."

Jeg har allerede visittert toppene med feit skrift, og med rapporter om gode alpinklatreforhold i nord hoppet undertegnede, Helge F og Coni på flyet til Bodø på fredag kveld. Planene var i utgangspunktet Preikstoltind på lørdag & Store Åselitind på søndag.

Etter en kostbar overnatting på Valnesfjord Helsesportsenter (nesten 800 kr for et lite bøttekott) startet vi skituren oppover mot Preikstoltind kl 7.00 i tussmørke.

Der Randoist


Mot Nordskar


Heldigvis var merkingen ikke snødd ned og med litt hjelp av GPSen fikk vi tråklet oss gjennom skogen og opp til Nordskaret hvor vi endelig kunne se dagens topp. Litt av ett syn, skjønner godt at den ble omtalt som "ubestigelig" i gamle dager. Ferdinand Schjelderup med kone (Leiken) førstebesteg forøvrig den i 1910 via sørveggen.

Morgenstemning


Endelig!

Da jeg hadde vært fornuftig og tatt med FJELLSKI gikk det lett oppover skaret mens Coni og Helge slet tungt med blytungt RANDOUTSTYR. Der fikk dere den!


Bodø Sunrise

Vel oppe under foten av den svære sydveggen benyttet Helge anledningen til litt morgenarbeid mens undertegnede og Coni trakk opp mot østeggen som var ruten vi hadde sett oss ut. 2-3 taulengder, treerklatring. 

Da vi kom opp til skaret mellom Sydlige Korsviktind og Preikstoltind og fikk se eggen stod jubelen helt opp i det lette skydekket som fulgte oss hele dagen. Den så helt rå ut, sylkvass og smal. Minnet nesten litt om selveste Strandåtinden som vi skimtet noe lenger ut på Kjerringøy. Vi racket opp og så snart Helge var på plass satte jeg igang med første taulengde.

Skeistind


Tiden med svart jakke & bukse er forbi..



Snadder!



Den kunne by på noen utsatte partier, og få sikringer over 60 meter. Mye svaplater plastret med tynn is krydret veien opp til første standplass på en fin hylle hvor et solid rapellfeste lyste opp den grå og bombefaste granitten. Helge & Coni fulgte på og begge kom opp til meg med ett stort glis. "Dette var fremragende mixklatring" mente sistnevnte.

Helge tok 2 taulengde som startet med litt feinschmakerarbeid opp en 2-meter høy hammer, men han kom seg på ett forbausende elegant vis og forsvant raskt ut av syne. Etter litt tid var 2 standplass klar og vi fulgte på opp til den. Noe lettere klatring etter hammeren, og resten var relativt grei snøvassing på en til tider veldig smal egg.


Helge lager stygge merker i granitten.

Det går oppover


Siste lengde til toppeggen gikk vi bare løpende og la fra oss stæsjet like under toppen. Coni var som vanlig gentleman og ventet mens jeg gikk først opp til varden. "Det er jo tross alt din topp".


"Idioterne"

Nok ett napp i Tindenåla

Fantastisk utsikt fra toppen mot Sjunkhatten nasjonalpark, og spesielt fjellet som nasjonalparken er oppkalt etter påkalte vår oppmerksomhet. En skikkelig koloss av ett fjell med utrolig flotte linjer. Planen om Store Åselitind dagen etterpå ble brått mindre fristende... Denne MÅTTE jeg bare opp på!


Sjunkhatten, Norges 8 vanskeligste fjell


Etter kjapp lunsj trasket vi ned til toppen av eggen hvor utstyret ble lagt igjen. Jeg klatret ned til 2 rapellfeste mens Coni og Helge gikk nedover på løpende forankringer. Jeg startet neste rappell og kom 10 meter nedenfor første standplass. For å spare tid tok jeg meg ut av tauet og sendte H&C nedover, mens jeg selv klatret ned så langt som mulig. Kom ned til siste hylle før det store svaet, men pga tynn is var det vrient å lirke seg videre nedover. Helge startet sin rapell ned til meg og med et godt grep rundt tauene firte jeg meg ned til starten av eggen.


Helge setter pris på sin nye og varme dunjakke


Helge fjellfører


"Nezten like bratt zom i Alpene!"


Vi pakket sekkene rimelig kjapt og jeg løp ned i forveien for å ta en titt på den berømte vestveggen  som skulle være kremen av bodøgranitt, og det tror jeg stemmer godt. Den virket fast med mange tydelig formasjoner. Noe for sommerferien!

Vestveggen. Innbydende!


Om returen til bilen er det ikke annet å si enn at fjellski på hardskare handler om overlevelse, ikke kjøreopplevelse. Holdt meg noenlunde på beina, og misunte randokameratene. I etterkant sa de også at det var VEL hardt nedover..

Kom ned til bilen når det ble mørkt, og vi gasset på tilbake til helsesportsenteret hvor dusj og videre planlegging av morgendagen var tema.

Med gode pauser brukte vi totalt 8,5 timer.

Film fra turen er under produksjon!

2 kommentarer:

  1. "Mye svaplater plastret med tynn is krydret veien opp til første standplass på en fin hylle hvor et solid rapellfeste lyste opp den grå og bombefaste granitten." Betyr dette at det er boltede rapellfester på Østeggen, eller er det solide slyngebunter der?

    SvarSlett
  2. Solide slyngebunter med karabinere.

    SvarSlett