Sunndalen alpinismus – "Haisommer"
Jaws, rute nr 9
Tidligere i jula hadde Signar spurt om jeg ville bli med på noen turer over nyttår. Av hensyn til både vær, føre og turønsker falt valget på Oppdal-Sunndal. Dette er jo et område jeg har besøkt skammelig lite, men nå som jeg kunne ta en langhelg passet det ypperlig å kjøre opp hit. Første nyttårsdag reiste vi opp den laaange Gudbrandsdalen, glad jeg for øyeblikket bor i Sogndal og slipper å kjøre denne dalen så mye mer. Signar hadde åpenbart hatt en rolig nyttårsfeiring og startet langt tidligere enn undertegnede. Vi møttes hos Geir Arne på Sjoa som disket opp med pizza til sultne karer. Trivelig å treffes alle tre, lenge siden sist! Videre samkjørte jeg og Signar fra Otta til Oppdal. Her møtte vi Johan (aka «JoSo») som med sin utrolige gjestfrihet lot oss låne «anekset» sitt (en fullstendig leilighet) helt til søndag. Tusen hjertelig takk for det!!
Nok forsnakk... Tidlig andre nyttårsdag kjørte jeg og Signar til gården Snøva under fjellet Snøvasskjerdingan/Klingfjellet i Sunndalen. Jeg hadde prestert å kun få to timer på øyet i natt og var trøtt som en strømpe. Sånn skjer når man rangler oppe til sent på natt etter ei uke hjemme i Asker...Vi hadde planer om å repetere mixruta som Emil Bråten og Joakim G. Eide førstebesteg i april i fjor, nemlig «Jaws» aka «Haisommer» (150m, M4+ R, WI3+, og i tillegg 1100 høydemeter med bratt snøbakke opp mot rundt 50-60 grader). Tusen takk til Emil for mange fine tips på mail!
Første par hundre høydemeterne var nesten verst gjennom supertett skog. Selv om ikke vi gjorde det oppfordres man til å ta kontakt med bonden på Snøva dersom man skal opp i Snøvasskjerdingan. Dette med hensyn til en hjortestamme som ferdes i dette området. Etter mye krangling gjennom skog og rasområder kom vi endelig opp i snøflanken langsmed Østbekken som fører inn i en renne mot Centraltind i Snøvasskjerdingan. Snøen var stort sett hard og perfekt traske i med stegjern. Dette gjorde sitt til at høydemeterne gikk fort og pulsen steg raskt opp i treningsmodus. Vel oppe i renna var det fortsatt mørkt. Vi valgte å vente til grålysninga begynte før vi brynet oss på selve klatringa. Flere steder ligner på ruta «Jaws», men man skal et stykke opp i renna før den begynner. Studer bildene i denne rapporten og rapporten/filmen til Emil og Joakim på alpinist.no. Bildene deres hjalp i alle fall oss med å ikke bli lurt.
Vindkuler nedover renna
Imens vi ventet på lys la vi oss til å sove en halvtime inne i en hule vi fant på høyre side, genial bivyspot! Etter rundt 1-1,5 times venting trasket vi opp til innsteget som lå rundt 750 høydemeter fra bilen. Litt klyveklatring de første 20 meterne før vi satte standplass ved en fin sprekk. Klokka var vel snaut 09.30 da vi begynte å klatre. Jeg fikk æren av å lede første taulengde. Visste ingen detaljer om selve klatringa, så var spent på hva som møtte meg. At ruta har fått status som R (restrictred), altså reduserte sikringsmuligheter forstår jeg godt. Etter å ha klatret ti meter uten å ha fått sikret noe ble jeg desperat og skrudde en isskrue inn i en mosedott! Deretter en litt ekkel travers ut på et sva mot høyre hvor jeg måtte plassere stegjernstaggene møysommelig, så kunne jeg endelig hogge øksa inn i litt is. Klatret på tynne isflak ytterligere ti meter til det slaket ut et lite stykke. Her fikk jeg satt første skikkelige sikring. Herfra svingte jeg mot venstre langs en åpenbar moselinje. Litt oppi her kom rutas crux (M4+), et bratt opptak ovenfor en blokk som man kan sikre i med en 60-slynge. Rett til venstre for dette ser man forøvrig siste rappellfeste som Emil og Joakim skal ha all creds for å ha rigget i stand. Karret meg opp cruxet og videre mosekrusing ti meter til standplass i en tynn sprekk. Anbefaler å sette standplass før cruxet...
Signar fulgte etter i fin stil og var enig i at det ble en solid runout på den taulengden. Glad for å vite at jeg nå skulle følge på topptau en lengde. Signar stevnet oppover og fikk en relativt enkel taulengde med grei moseklatring. Brukte litt tid på å etablere standplass, men etter å ha hamret inn en hex i et forgrodd moseriss var saken biff.
Her skulle det vært plastret snø/is...
Alt OK så langt, overraskende godt samarbeid til tross for at dette er vår første tur i et taulag sammen. Jeg ledet opp tredje taulengde. I grunn en fin taulengde sett bort i fra dårlige sikringsmuligheter. På slutten kan man velge å trekke mot høyre ut på isen, men jeg så ikke dette før litt senere, derfor ble det heller moderat tørrøksing opp til en slak og bred renne. Her kan man i bunn og grunn gå usikret eller på løpende opp til fossen som ligger 50 meter lenger oppe. Satte standplass så langt tauet rakk. Når Signar skulle opp i rutas siste taulengde sikret jeg ham til han var over fossen og siste del gikk vi på løpende til han fikk satt standplass i bunnen av en lang snørenne. Fossen er gradert til M3+, lettest er det kanskje lengst mot venstre, men finere klatring sentralt eller mot høyre der vi gikk. (ca WI4) Fossen er rundt 15 meter høy, og videre er det bare bratt snø-/isrenne til den omtalte snørenna.
Nydelig taulengde!
Vi lot det ene halvtauet ligge igjen her ved rappellfestet, men tok med oss et tau i tilfelle rottefelle. Nå ventet en lang og gradvis brattere snørenne, kanskje rundt 55 grader på det bratteste. Snøen var veldig variabel, og det hadde blåst en god del fokksnø slik at vi sank igjennom en del steder. Derfor tok vi «kugo-metoden» med å gå 100 steg foran hverandre annenhver gang.
Evig langt..
Med tiden til hjelp fikk vi fremgang vel oppe av renna fikk vi øye på den kvasse eggen på høyre side som symboliserer «haifinnen». Herfra kunne vi velge mellom å klyve på fjell eller å gå en meget bratt snøbakke et lite stykke, vi tok snøbakken. Deretter et lite parti med slakt terreng før vi kom inn i hovedrenna via nok en bratt snøflanke hvor ruta «Centraltind Ad høyre» kommer opp. Med andre ord bør man ikke gå denne ruta når snøen er ustabil. Videre opp renna var det ikke lange stykket før vi stod oppe i skaret mellom 1468 og 1546 og kunne skue mot fjella i nordøst. Et magisk øyeblikk!
Fagre Sunndal
Her ble det tid til både high five og nistekonsumering før vi begynte å tenke på returen. Med denne vinden var ikke dette noe blivende sted. Ned igjen fulgte vi samme rute som opp.
Retur #1
Retur #2: "Shark Fin"
Som sagt var vi heldige med at Emil og Joakim har rigget klart fire rappellfester av kiler/bankebolter som man får øye på under klatringen opp. Under alle rappellene brukte vi en backupslynge kun mens førstemann rappellerte, dette følte vi var akseptabel risiko. Rappelleringen gikk utmerket og vi kom ned igjen i dagslys, ikke verst med tanke på at vi fortsatt skriver en av årets korteste dager.
Nå ventet kun nedstigningen til dalen.
Fagmessig utført arbeid
LVTDRM
Registrerte masse avrevne mosedotter i renna, sikkert alt som har dettet ned etter omgang med oss oppi veggen. Sikkert episk å kunne stå på ski ned her under gode forhold, men ikke i dag. Fant en noe bedre vei gjennom skogen ned enn opp, selv om det helt sikkert finnes bedre varianter.
Tusen takk for turen, Signar!:)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar