Alpin Klatring: Oppdrift på Les Drus

Tur: North Couloir på Les Drus

Dato: 18.3.15

Gjesterapport fra Eivind Hugaas som var med på tur. Jeg fikk en isklump i skallen og fikk desverre ikke fullført ruta. Min retur ble ikke helt rett frem med skred over rapellruta og en lang ensom tur over breen.

Etter to uker med klatring i Chamonix var jeg gira på ett ordentlig eventyr. Det hadde gått noen drøye rykter i dalen om verdensmesterforhold på direktevarianten av Nord Couloiren på Les Drus så jeg og Signar bestemte oss for å gi den ett solid forsøk.

Direktevarianten av Nord Couloiren på Les Drus ble gått første gang teknisk i 1977 og første gang i fri så sent som i 2008 av noen slovenere (kilde: Supertopo). Ruta består av 300 meter slak introis, 200 meter miks og 300 meter slak exit is, ruta koker derfor ned til miksklatringen. På miksen er det siste taulengden som stikker seg ut som den mest hårete, men etter ryktene å dømme var det overhengende cruxet dekket av en stor issopp, derav verdensmesterforhold. Det viste seg at Owen og en kompis, Thierry, også skulle på ruta. Det ga en liten mental sikring med flere bra folk i nærheten i tilfelle man trengte trøst om man ikke klarte å gå cruxet i fri. Anmarsjen går fra Grand Montets heisstasjonen, over Petit Verte ryggen og ned 400 høydemeter mot Valle Blanche, før man går 200 høydemeter opp til bregleppa. Det er vanlig å enten sove på Grand Montets heisstasjonen (damedassen om den er åpen) eller på Rognon des Drus, som er en liten høyde på breen der hvor man begynner å gå opp mot innsteget. Fra Grand Montets er det to timer til innsteget og fra Rognon’en er det en halvtime. Jeg og Signar sov på Grand Montets mens Owen og Thierry sov på Rognon’en.

Kl 03:00 var det avgang og vi rusla i de andres spor mot Rognon’en og ruta. Noen timer etterpå kom dagens første crux brått på i form av bregleppa. Etter mye om og men endte det opp med at Signar svømte i sjøstjernestil over en snøbro og fikk dratt seg i land på andre siden. Introisen foregikk uten større problemer og vi var raskt på plass i bunn av miksen. Som vi hadde erfart ett par ganger før er alt brattere i Chamo enn det ser ut som, omtrent som i Sunndalen. Man måtte ta i selv om vi var langt unna cruxet. Etter kalddusjen på første mikslengde fulgte en greiere islengde før vi sto foran nest siste miks. Vi hadde lest en del om ruta på forhånd og hadde en snikende anelse om at nest siste miks også kunne være ganske hårete selv om den ikke er cruxet rent gradsmessig. Realiteten viste seg å stemme overens med pensum, mer vedvarende klatring har jeg sjeldent vært borti, det var 55 meter full on miksklatring gjennom kaminer, diedere og bratt is. Utrolig fett å kunne klatre noe så kult og vedvarende i fjellet, ruta levde så langt opp til forventningene. Jeg klippa fornøyd ankeret og begynte å ta inn Signar. I mens jeg hadde ledet tredje siste mikslengde hadde Signar fått en isklump i hjelmen og følte seg langt i fra pigg, dette merket både Signar og meg da han skulle følge, flyten var borte. På grunn av isklumpen og at Thierry hadde innsett at dette ville bli en lang dag med soleklart epic-potensiale i månelyset ble det litt omrokkering på taulagene. Jeg firte Signar ned til gutta og før jeg visste ordet av det sto det en epic-ready støte-kiwi ved min side klar til å cruise krem-pitchen som siste miks så ut til å bli. Owen hadde god oppdrift gjennom starten av taulengden og etter en no hands i toppkaminen svingte han seg ut på issoppen som på perfekt vis utgjorde toppen av siste mikslengde, ryktene om verdensmesterforhold viste seg sanne. Om nest siste miks var kul fordi den var vedvarende hadde siste miks litt renere klatring og en mer spektakulær uttopping i form av issoppen. Det var fett å dra seg i land på soppen og se 300 meter ned på introisen med Les Drus og Le Verte sine vegger stupende ned, livet lekte og alt stemte.

Etter miksen fulgte en spennende og bratt islengde med dårlig is før couloiren la seg og vi kjørte en kombinasjon av løpende og pitching avhengig av leggpumpen og redsel for å dra ned for mye is på andremann. Det med å dra ned is klarte jeg med glans (igjen) da Owen kunne melde at han hadde fått en fulltreffer midt i biceps. Jeg hadde ikke bare klart å kjøre knockout på Signar men også klart å føkke bissa til støte-kiwi’en, på tide å skjerpe seg. Vi hadde noen timer med tåke, men den letta akkurat da vi toppa ut og vi kunne nyte solnedgangen med upåklagelig utsikt over Valle Blanche og lysboblen som Chamonix utgjorde, der nede var det afterski og det som verre var. Det var sen uttopping, men med det været som var kunne jeg ikke tenke meg noe annet. Vi var ikke alene om å være ute sent, rundt Valle Blanche var det små lys og se overalt fra folk som baila post støting, vi så i midlertidig ingen som så ut til å ha like mye rappellering i mørket foran seg som oss. Owen fortalte om da han og kompisen hadde baila hele Fitz Roy på natta og satt fast tauet 4 ganger, skjønte at de neste timene bare ville bli kos i forhold. Det ble ett sted mellom 15 og 20 rappeller som varte og rakk i 3 timer gjennom en stjerneklar og uvanlig varm kveld til alpene å være. Tauet satt seg fast én gang som resulterte i at jeg måtte klatre den letteste mikstaulengden på nytt.

Tauet hadde klart å surre seg fast i bailebineren da vi trakk ned, hvordan er det mulig? Det hadde vært rundt 10 andre taulag på ruta før oss så langt i år så prusik-kaoset var stort sett såpass komplekst på rappellstandplassene at det var vanskelig å se hvordan det kunne utbedres, så vi fant det like greit å ikke sette igjen noe. Var nede ved Rognon’en klokka halv 12 hvor Thierry venta på oss, Signar hadde gønna på og rukket siste bane ned tidligere på dagen. Etter litt suppe og jovial reflektering rundt livet var det på tide å komme seg til Grand Montets mens Owen fant skjea med Thierry på Rognon’en. Det ble en relativt dryg tur alene hjem med mye pauser og energy bars før jeg bikka Petite Verte ryggen og kunne tusle den siste slake biten bort til quichen jeg hadde liggende på GM, aldri spist en bedre quiche.

Våkna på damedassen kl 7 og kunne konkludere med at to tjukke ullsokker i Baturas’ene hadde drept venstre fots følelse på samtlige tær. Det lønner seg ikke alltid å kle seg for krig selv om man skal klatre nordvegg i alpene på vinteren. Fikk sekken med alt utstyret sendt ned med første bane før det ble cruising ned nypreppa løyper til bunnstasjonen før Burger og 1664 venta på Poco Loco.