Tilbake i Norge, og tilbake på is, gress og mose. Herlig!!
Endelig ferdig med vegetasjonen.
Har i flere år visst om en pinakkel i skaret mellom de to Liatindene, og etter å ha hørt med endel lokalhistorikere fikk jeg inntrykk av at den var ubesteget. De hadde ihvertfall ikke hørt om noen som hadde vært der. Om sommeren virket det som at det er mosen som gjør at den henger sammen, men med snø og is er saken noe helt annet.
Martin Hell fra Mo i Rana ble med og vi satte avgårde i greit vær fra Lia litt utpå formiddagen. Det gikk relativt kjapt opp til toppen av skaret på fint føre og vi kunne ta pinakkelen i øyesyn.
Jeg så ut en potensiell rute på midten som virket lovende, og vi ruslet noen meter ned til foten. Fra toppen av skaret virket ruta nesten overhengende, men herfra så det veldig greit ut. Racket opp og satte igang, Klatringa var enkel, med masse is og frossen mose og etter ca 50 meter og noen minutter stod jeg på toppen. Lette endel etter varder/slynger/andre tegn etter tidligere besøk men fant ikke noe. En stor blokk i toppen var greit å lage rapellfeste i. Suste ned og Martin fikk også en tur opp med mine økser, noe han likte veldig godt. Pga at det var relativt enkelt (M3) ville jeg frisoloere uten tau og fikk M. til å ta tiden. Endte på 2.45, greit nok på ca 55 høydemeter.
Diskuterte navn og endte opp på "Liatindpinakkelen". Selv om jeg kanskje synes at "Aiguille du Lia" hadde vært vel så bra...
Etterpå gikk vi en ny rute opp til toppen av V. Liatind (Omegatoppen) via østveggen. Enkel klatring som vi gikk på løpende forankringer. Så var det bare å komme seg ned da råskodda kom sigende og vi hadde ikke sikt før vi var nede i vegetasjonen igjen.
Det er vanskelig å si om dette var en førstebestigning, men sannsynligvis første vinterbestigning om ikke annet. Gamlekara var tøffe i fjellet så det er jo ikke godt å si om noen kan ha vært der før og hentet sauer eller noe sånt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar