Stjerntinden, første vinterbestigning

For kommunetoppsamlere er Stjerntinden (941m) i Flakstadøy, Lofoten ett kjent navn, for de fleste andre sannsynligvis en ukjent topp. Grunnen til at den er såpass kjent blant samlere er at den er Norges vanskeligste kommunetopp, letteste vei til toppen krever klatring på femmertallet. Førstebestigningen ble gjort i 1930 av ingen ringere enn Arne Randers Heen & Co, og den ble sannsynligvis ikke repetert før i 2008 av Solberg & Orkelbog. Vi snakker altså krevende saker..
Har forhørt meg med klatremiljøet i Lofoten og lokale helter som bor i nærheten og ingen vet om noen som har vært der på vinteren.

Jeg hadde lenge siklet på en vinterbestigning av denne toppen og i forbindelse med alpinklatresamlingen i Lofoten i slutten av februar i år passet dette perfekt.
Med på turen ble John Egil Nilssen som jeg har blitt kjent med gjennom tindeklubbsamlinger og diverse sprell i Rjukan og på Hvitstripa.

Vi startet ca 10 fra Skjelfjorden med truger, været var relativt grått men yr hadde lovet bedre vær utover dagen. Så lenge det er håp er det muligheter ble dagens motto!

Start fra Skjelfjorden

Tung nysnø i store mengder gjorde innmarsjen til ett blodslit, og vi brukte en evighet før vi stod ved foten av innsteget. Mye is i traversen under en fortopp gjorde det ekstra spennende, men vi kom helskinnet opp til sadelen mellom Masstinden og Stjerntind. Her ble trugene satt igjen da det bratnet betydelig til. For øvrig skal det slås fast at uten truger hadde denne turen vært umulig å gjennomføre..


En sliten John Egil oppe på sadelen.

Nå begynte det å lette litt, og før vi visste ordet kunne vi se hele toppblokka på tinderusken. 200 høydemeter plastret snø og is, det så helt rått ut.
                                           

Blir ikke stort bedre enn dette

Juli 2012

      Ny travers til innsteget som vi ser helt til høyre på bildet.

Vi traverserte bort til innsteget og racket opp til de to første taulengdene. John Egil begynte å bli bekymret for tiden, klokka begynte å dra seg mot 15.00 og vi hadde kanskje daglys i maks to timer. Jeg sa at vi kjører på så lenge det går, vi kommer oss alltids ned igjen og med hodelykter og gpslogg fra oppturen burde det gå greit. Jeg estimerte klatringen til 3 taulengder, John E fikk æren av å gå første pitch.

Fra første taulengde

  

John E gønner på



Han klatret raskt og effektivt opp, satte en og annen hex og forsvant snart ut av syne over meg. "Standplass" hørte jeg så vidt og jeg fulgte på ca 40 høydemeter. Kontrastene fra sommerens tur hit var stor, der svaene var sleipe og mosegrodde på sommerføre var de plastret med hard snø som satt klistret fast. Det gikk kjapt opp til standplassen rett under ryggen og 2 taulengde som jeg ledet ble ikke mer enn 10-15 meter.





Jeg ser ned fra 2 taulengde

  

Vel oppe på ryggen ble det en liten pause med noe varmt i skrotten mens vi kikket bort på toppblokka foran oss som virket fryktinngytende bratt. John E var usikker på om dette var mulig å gjennomføre men jeg var helt sikker på at det så verre ut enn det var. Evig optimist inntil det motsatte er bevist.



Toppen innenfor rekkevidde

  



På høyresiden av toppen så jeg ett fint plastret sva som virket forlokkende og vi satte kursen dit. Ny racking, denne gang med isskruer og jeg satte i gang. Øksene satt som ei kule i snøen og før jeg visste ordet av det stod jeg 10 meter over standplass uten å ha satt noe i det hele tatt. "Du kan nå setta en skrue" ropte John E og jeg fulgte tipset. Fort gjort å glemme seg når man finner flyten.

Superduperforhold

 Up and away!

Himmelen er taket?

 Jeg gikk ut ca 20 meter til og svingte over en snøkam. Og der, 30 m bortover stod det en enslig nediset varde. Rigget kjapp forankring i to isøkser og John E fulgte på. Han var kjapt oppe ved meg og da vi snudde oss mot varden igjen svirret det plutselig to ørner rundt oss. "Vi blir ikke ørnemat i dag i hvert fall" mente han. Nåvel, en sånn velkomstkomite er ikke alle forunt.

Velkommen til topps

Parademarsjen til varden ble kort og vi slapp jubelen løs. For min egen del var kanskje dette det fineste øyeblikket i fjellet noensinne, og John E var tilbøyelig til å være enig.

Episk

Fantastisk utsikt alle veier, utover kunne vi skimte Klokktinden som får være neste mål i ytre Lofoten. Etter ett lite kvarter med foto og lunsj forlot vi varden i gledesrus.

Vi gravde og gravde for å finne noe til første rapell, men det var ikke lett finne noe feste så det endte med at vi klatret ned noen meter, fant en liten blokk som vi la tauet rundt og klatret videre ned. Ett par lange strekk og vips så stod vi på ryggen under.



Her var det trangt..

John E følger på

  

Neste rappell ble greiere, vi klatret ned ca 10 meter og fant en egnet blokk rimelig kjapt. For øvrig samme blokk som jeg brukte i sommer.

Nedklatring på løpende

 Rappellen inspiseres

Det gikk greit ned med begge, tauet satte seg for engangs skyld ikke fast og vi kom oss ned til sadelen før sola forsvant.

      En sliten John Egil på retur..

   En lang dag går mot slutten

Hodelyktene kom kjapt på, men siden våre egne spor ikke var blåst igjen gikk det radig nedover, en liten time brukte vi før vi stod ved bilen i bekmørke.

 En fantastisk dag i fjellet ble kronet med en real bestigning, og for min egen del vil jeg si at vinterbestigninger er mer fristende enn moseknot på sommeren. Vi anslo graderingene på taulengdene til M4+/5-  og jeg vil uten tvil anbefale alle som vil på denne toppen om å gjøre det på vinteren.

Tusen takk til Hansi A/S for utlån og test av truger, uten de hadde denne turen vært umulig å gjennomføre.!