Løst og fast på Tilthornet

Dato:14.2.16
Tur: Miksklatring på Hamarøy

Gjesterapport fra Kjersti Hervik

«Hvor skal dere i morra da? Indre eller ytre kjøttfjelltind??» får jeg tilsendt på melding etter å ha returnert fra en fantastisk tur på østre Tretind. Det føltes ikke så langt unna sannheten når Signar foreslår å ta ferga over fjorden og kjøre til Skarvika.

Egga

Signars beskrivelse av Tilthornet som en grushaug av laus stein virket likevel relativt forlokkende. Jeg krysser fingre og satser på en skikkelig vintertur med is og snøplastra grus, og syntes som vanlig det hørtes ut som en åpenbar we-do-it idé. Siste ferge fra Lødingen var alt gått for kvelden, så vi ble over i vårt provisoriske hjem for helga på det gamle biblioteket i Sortland. Værmeldingen var så som så, men vi bestemte oss for å kjøre tidlig for å kunne nå første ferge om været var ok.

Ved ankomst fergekaia søndag morgen lå det en grå dis på andre sida av fjorden. Signar visste råd, og frøken Yr ble oppkalt. Vi fikk beskjed om at det var gode utsikter for lettere vær, og da var det ikke så mye å lure på. Litt seinere enn ønska stansa vi bilen ved gården innerst i Nordkil, hvor vi fikk anvist parkeringsplass. .  Gårdens eier skuler litt skeivt på oss og lurer på hvor vi skal. Signar svarer at vi skal på Tilthornet, og spør nysgjerrig om han vet om det har vært noen andre der på vinteren tidligere. «Det tvile æ på, folk va smartar før,» føltes som et treffende svar. Inn til Skarvika som ligger ett par kilometer fra Hornet går det en vei på 3-4 kilometer, men den var stengt for vinteren. Pga dette er Signar litt bekymret med tanke på  tid og litt freidig i anledning vår forsinka oppstart spør han om noen kunne være interessert i å svippe oss utover til Skarvika på scooter. «Vi har ikke scooter, men vi kan ringe han Steinar! Han e veldig glad i å hjelpe til». Og Steinar kom. Han viste seg å være intet mindre enn 86 år, 87 søttende mai.

I sin tid den første, muligens også den eneste, til å bestige Hamarøyskaftet barfot (etter å ha blitt fortalt dette ble jeg umiddelbart noe mer tvilende til utsagnet om at folk var smartere før). Steinar kan berette at vi nok ikke er de første som er på vintertur på Tilthornet, og at han tror førstmann må ha vært Leif Storjord. Selv har han fulgt selveste Arne Randers Heen opp på sommerstid, og buksa han fikk som betaling ligger fortsatt i skapet. Litt starstruck legger vi utstyret over på sleden, og jeg får beskjed om at «du skal sitte her» med anvisning bak på scooteren. Så var det avgjort, og Signar tar Braathens back plass på sleden. Om Steinar er litt skjelven på hånda, så er han stø på scooter! Og det går unna, i et tempo som angivelig en gang har ført til at dyrlegen satt igjen i en sving. Lettere karbonmonoksid-forgifta etter scooterturen kryper Signar av sleden, og vi begir oss opp mot målet vårt.


Etter å ha forsert litt tett kratt, og tråkla igjennom en labyrint av kampesteiner (hvor noen hadde lagt ut feller for undertegnede, som på et tidspunkt havnet hjelpeløs i et dødshull mellom to steiner), tok vi av skiene og tråkka til fots opp mot skaret. Etter litt banning oppigjennom steinur dekka av sukkersnø følger en liten taulenge opp på en hammer, hvor vi går løpende bort til skaret ved østeggen av fjellet. Vi velger ei snørenne mot syd på eggen som virker åpenbar som enkleste vinterrute opp på ryggen. Her fikk vi en smule mer juling enn forventa på det tørre fjellet som kun var dekka av et dryss med florlett snø, og slettes ingen is. Signar kjemper seg opp på sitt sedvanlig stødige vis, og undertegnede setter alt av kreativitet i verk med sin noe begrensede mikserfaring, for å følge etter på en mer eller mindre elegant måte. Vel oppe på ryggen går vi i enkelt terreng opp til neste opptak som gir oss en kort taulengde med prima klatring. Videre følger vi galleriet på nordsida av fjellet ut til et opptak dekket med Signars favorittvegetasjon, steinhard mose. Signar demonstrerer herfra et lite miksbulder for å komme opp på selve toppeggen som kan måle omkring 40cm i bredde et par meter i lengde, og som byr på rikelig med luft på begge sider.

Undertegnede er i utgangspunktet noe skeptisk («av alle dem tingan i ikkje treng å gjør e detta en av dem!!»), men lar seg etter et par runder med overtalelse overbevise om at man må opp for å ha vært oppe. Og visst var det verdt det! Herlig luftig!
Returen går ukomplisert samme vei tilbake langs galleriet, etterfulgt av én rappell fra ei solid klemblokk ned til ryggen, hvor vi uproblematisk kan gå ned til laveste punkt. Her sladrer gamle
slynger om egnet plass for rappell ned til skaret. Videre følger vi spora våre et stykke tilbake langs hammeren og tar en siste rappell fra et tre. Fram og tilbake er nesten like langt, og vi beholder fellene på under returen i det relativt flate terrenget.

Vi stopper innom stua til Steinar. Han forteller at bygdefolka har fulgt lysene våre hele veien på returen, og at de har ringt for å høre om lensmannen skal tilkalles. «Bevæge dem sæ? Ja, da e de i orden, sa æ». Han lytter nysgjerrig til turbeskrivelsen, og svarer ivrig på spørsmål om fjellfanteri i gamledager. Så reiser han seg, tar jakka på og sier «ja, dokker har vel fått nok gymnastikk i dag». Vi er for så vidt enige i det, og setter oss takknemlige på scooteren, med stødig kurs tilbake til bilen.
Takk for ei fantastisk helg Signar! Og tusen takk til alle dere som har vist rørende gjestfrihet og godhet i Vesterålen og Nordkil! Vi elsker bakgården deres, og vi kommer tilbake!

Hornet helt ytterst

Dødshullet

Snøbaksing

Kom over noen elgspor. Hjalp litt på. 

Lette fine sva på sommerføre

Litt mer knot med løssnø og kramponger

Endelig på egga

Dags for mat. 

Frisk vind til tider.

Tørrøksing

Bedre utsikt enn den orange kjeledressen oppi der. 

Mer krig enn klatring?..

Tilbakeblikk. Ser lett ut, men mye baksing. 

Toppblokka rett forut. 

Artig travers. 

Gikk løpende her. 

En enslig rogn er en god sikring. 

Vesteggen i bakgrunnen. 

Dette var jo kjekt?

Etter litt overtalelse..

Retur as usual i mørket. 

Rappell 

Vel nede fra der. 

Flott sørover mot Steigen (?)

Siste rappell, i ei solid fjellbjørk.