Tur: Store Blåskredtind
Dato: 3 oktober 2014
Fulgte ryggen til høyre. Tinden i midten. |
Parkerte ved Løvdal og fulgte en relativt tydelig sti oppover Finndalen forbi Løvdalsvatnet og opp til skaret som dreier ned mot Hansisadalen. (hvor finner de disse navnene?..... :)
Der ble vi enige om å følge ryggen som kommer ned fra Nordfjordtinden og droppet plan A som var å følge rennesystemene opp til toppen. Det viste seg å være ett godt valg, det gikk radig oppover ryggen og etter relativt kort tid stod vi på en slags fortopp. Der måtte vi trekke litt ned og krysse to renner, før vi endelig kom til det som skulle være en taulengde 4+-klatring. Etter litt rekognisering fant jeg en ett slakt dieder som førte opp ca 20 meter. Dette var veldig greit med gode tak, og vi ble fort enige om å droppe tau. Etterhvert ble det litt brattere, men takene var gode og "kvaløyafriksjonen" sviktet oss ikke. Noe utsatt og luftig kan man si at det var, men aldri veldig eksponert.
Før vi visste ordet av det dro jeg meg over kanten og toppen var rett foran oss. Noen 4+punkt kan jeg ikke si at vi opplevde, maks grad 3+/4- kanskje. Selve toppunktet var morsomt, smalt og luftig. Ikke mye å bygge varde på der for å si det sånn.
Etter mange bilder og beundring av den flotte utsikten ettermiddagen kunne by på klatret vi ned ruten som Hannah fulgte på sin tur i sommer. Det gikk egentlig også veldig greit, fingerrisset kunne man entre seg bortover som i en ribbevegg i en gymsal. Artig !
Da vi var ferdige med nedklatringen begynte sola å dale i horisonten, og vi satte opp farten tilbake til bilen. Totaltid ble ca 3.5 timer tur/retur såvidt jeg husker.
Fin tinde, men desverre for Tromsøpatriotene ingen kandidat til Topp-10 lista over vanskelige topper.. Dog et interessant objekt i vinter!
Disclaimer: Dette er min oppfatning av vanskelighetene. Som alltid må man ta slike vurderinger selv, og jeg vil ikke oppfordre noen å klatre opp her uten tau.
Der ble vi enige om å følge ryggen som kommer ned fra Nordfjordtinden og droppet plan A som var å følge rennesystemene opp til toppen. Det viste seg å være ett godt valg, det gikk radig oppover ryggen og etter relativt kort tid stod vi på en slags fortopp. Der måtte vi trekke litt ned og krysse to renner, før vi endelig kom til det som skulle være en taulengde 4+-klatring. Etter litt rekognisering fant jeg en ett slakt dieder som førte opp ca 20 meter. Dette var veldig greit med gode tak, og vi ble fort enige om å droppe tau. Etterhvert ble det litt brattere, men takene var gode og "kvaløyafriksjonen" sviktet oss ikke. Noe utsatt og luftig kan man si at det var, men aldri veldig eksponert.
Før vi visste ordet av det dro jeg meg over kanten og toppen var rett foran oss. Noen 4+punkt kan jeg ikke si at vi opplevde, maks grad 3+/4- kanskje. Selve toppunktet var morsomt, smalt og luftig. Ikke mye å bygge varde på der for å si det sånn.
Etter mange bilder og beundring av den flotte utsikten ettermiddagen kunne by på klatret vi ned ruten som Hannah fulgte på sin tur i sommer. Det gikk egentlig også veldig greit, fingerrisset kunne man entre seg bortover som i en ribbevegg i en gymsal. Artig !
Da vi var ferdige med nedklatringen begynte sola å dale i horisonten, og vi satte opp farten tilbake til bilen. Totaltid ble ca 3.5 timer tur/retur såvidt jeg husker.
Fin tinde, men desverre for Tromsøpatriotene ingen kandidat til Topp-10 lista over vanskelige topper.. Dog et interessant objekt i vinter!
Disclaimer: Dette er min oppfatning av vanskelighetene. Som alltid må man ta slike vurderinger selv, og jeg vil ikke oppfordre noen å klatre opp her uten tau.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar