Kalddusj på Hydnefossen

Mandag morgen blues i Hemsedal. Helge F.  og jeg satte kursen mot Hydnefossen, dalens is-stolthet. Startet på ski fra parkeringplassen i mørke, surt og kaldt, tåke, snø i luften og dårlig sikt. Av og til spør man seg selv om hvorfor man driver med dette. Ekstremt masse snø der vi brøytet oss oppover lia. Til slutt kom endelig lysningen og vi kunne skimte ismonsteret fra bekkedalen noen hundre høydemeter under den. Vi svettet og pløyde oss oppover, tilslutt datt den ene fellen på skien min av og jeg måtte stampe oppover på en ski med snø opp til armene.

Morgenstund

Den er SVÆR altså!

Akkurat her var det lite snø

Vi tenkte oss opp noenlunde midt i bildet.

Helge kom til unnsetning med sårtape, og vi fikk fellen til å sitte på ett vis. Etter mye slit oppover nærmet vi oss endelig innsteget, vi tenkte vi skulle prøve oss på høyrelinja (WI6), siden den var den eneste linja som virket noenlunde sammenhengende med en blå og flott søyle. Resten av fossen var stort sett svære isknoller med masse orgelpiper etc, noe som ikke fristet. Vi satte camp 10-15 meter under "innsteget", (kan man kalle det innsteg på isklatring) og jeg brøytet meg opp til start.

Småskeptisk

Brøytebil

Satte igang og merket fort at dette kom til å bli en strevsom dag. Noe av isen satt greit, men plutselig forsvant øksene inn i svære sørpeklatter uten hold. Med orgelpiper i fleng som datt ned i hodet på meg var det rimelig utrivelig oppover og etter ca 30 meter med elendigheten fant jeg en svær isalkove og satte standplass inne i den.

Hvor skal man begynne?..

I nærheten av standplass

Helge fulgte på og kom noe hoderystende opp til meg. Han tok neste taulengde som var bratt med masse istapper etc og jeg trakk meg inn i hulen rimelig fort mens det haglet is rett foran nesen på meg. Plutselig hørte jeg "oi, faen eller noe sånn" og jeg så deler av en søyle (?) dette rett ned i snøbakken for skiene våre. Så kom det et skikkelig drønn og store deler av flanken raste ut flere hundre høydemeter nedover. Pga en istapp. Akkurat der vi hadde gått opp og hadde tenkt å kjøre ned.

Det som var kjedelig var at skiene, stavene og resten av utstyret vi hadde med med ble dratt med i ferden og jeg skimtet såvidt en stav langt nede i lia. Resten av stæsjet var ikke å se. Jeg så hele marslønnen forsvinne og sparket i isen i irritasjon. Boink sa det og en istapp fra taket smalt i hjelmen.

Jaja.

Etter en god stund hørte jeg "standplass" over meg og vippet meg ut av den lune alkoven og satte igang. Merket tidlig at dette hadde vært en skikkelig skjitjobb. Vertikal is med masse sopper som falt ut med en gang jeg belastet de gjorde de beinhardt å slite seg oppover, og det ble ikke bedre av at jeg merket hvorfor søylen så så fin og blå ut fra lia. Det flommet vann nedover, inni jakken, hanskene og etter 10 meter med spyling var ihvertfall svetten som ble opparbeidet på innmarsjen borte vekk.

Så kom det en markant høyretravers hvor alt jeg hugde i datt ned, og det var med ett nødskrik at jeg fikk ut skruen uten å tryne. Kom endelig opp til Helge som også hadde funnet seg en ishule, eller dette var mer en katedral. Med ett stort sår på nesa, og våt til skinnet sa Helge det jeg tenkte; "dette ikke var noe blivende sted" og borret anker. Rappellen ble spenstig nok, jeg startet og det meste av ferden gikk i tidvis overhengende is med masse piper som jeg sparket ut etter beste evne for å unngå å få de over meg. Det gikk heldigvis greit, og jeg koblet meg ut nede ved bruddkanten som sikkert var en meter høy og trasket nedover i snømassene på jakt etter utstyr. Helges ski ble av en eller annen grunn liggende igjen ved kanten, men snublet etterhvert over den ene, og så den andre av mine ski ett godt stykke nedover. Begynte så "finsøk" etter mer utstyr og fant Helges staver, men resten var borte vekk. Like før jeg ga opp fant jeg den ene staven min men det var en fattig trøst. Fonnum kom ned til "funnstedet", og vi pakket sekkene og kjørte ned i masse løssnø, men mye mer kompakt enn det lette pudderet vi gikk opp i. 3 graders temp.økning hadde nok bidratt godt her.

Med to staver og lett sekk på ryggen hadde skikjøringen vært fantastisk, nå var det bare kjipt. Vel nede ved bilen tok vi en titt på isbeistet og ble enige om at dette ble uavgjort, vi kommer sterkere tilbake!

Hyggelig bursdaghilsen fra Hermans datter på 4 år. 

COLD MOUNTAIN