Sjunkhatten er Norges 8 vanskeligste fjell. Førstebesteget i 1909 av Norman & Rostrup fra Nordøsteggen, grad 4-.
Første vinterbestigning i 94/95 av Simenstad & Eide.
Etter mye ringing hit og dit fikk jeg endelig tak i nummeret til Alf Malvin, på Strømsnes, på andre siden av Nevelsfjord på Kjerringøy. Joda, han kunne hente og returnere oss.
På vei ut til Kjerringøy rakk vi såvidt å kaste i oss litt mat og fikse overnatting på campinghytte.
Kjørte rundt på øya og fikk printet kart siden vi ikke hadde med kart for dette området.
Nord-norsk gjestfrihet slår aldri feil.
Veivalg
Vi ble enige om å starte kl 7, og Alf M. stod klar med båten presis kl 7.00.
Ruta som ble valgt ut ble sydvesteggen som ifølge Fjellfører for Bodø skulle være 4-6 taulengder firerklatring. Nordøsteggen utgikk da det var endel vind på Folla (fjorden utenfor). Vi ble satt iland og startet innmarsjen mot Sjunkskardet. Mye is oppover elva, men lite snø gjorde det noenlunde greit. Tiden gikk likevel fort og da vi endelig kom opp til skaret fikk Coni kjenning med kneskaden fra ett ublidt møte med en betongtrapp, og sa at undertegnede og Helge fikk kjøre på, mens han tok en tur på Strømsnesfjellet.
Madrugada - Den blå timen. Strandåtind til høyre
Lynkjapp ompakking og vi rasket på videre, vel vitende om at vi måtte være nede ved Strømnes igjen senest kl 17.15 for å ha sjanse til å rekke flyet hjem. Sydvesteggen kom nærmere og nærmere, og virket veldig grei fra vår synsvinkel. Ett par opptak, og resten snøvassing var inntrykket vi fikk.
Han steike førr ett fjell!
Helge i flytsonen
Sydvesteggen på Sjunkhatten, WI4, M4
Ca kl 11.00 stod vi klare på innsteget og ble enige om å ta det meste på løpende forankringer. Racket bestod av noen kammer, kiler og 2 isskruer. Etter 10 m ble snøvassingen til klink is og foran meg stod det en 3 meters vegg med vertikal is. Prøvde meg først litt til høyre, men "gardinene" var syltynne og endte opp med å traverse 10 meter til venstre hvor det var noe tykkere og hugde meg opp ett par meter før jeg fikk vippet meg over kanten hvor terrenget så lettere ut. Noe det ikke viste seg å være, snøen var fortsatt beinhard. Så ble tauet stramt og Helge fulgte på. Siden vi hadde bare 2 skruer stod jeg 15 meter over forrige sikring da Helge tok fatt på WI4-opptaket mens jeg slo øksene inn i kjekssnøen og håpet på det beste. Han kom seg greit over og vi fortsatte oppover eggen. Det var ikke spesielt vanskelig de neste 50-60 høydemeterene men vi måtte holde tunga rett i munnen da en glipp fra en av oss ville gitt ett rimelig stygt fall.
Vi er igang! Heftige formasjoner. Det sang i øksene på alle hugg.
Skikkelig plastret
Så var det tid for ett par solide traverser med klink is under 4-5 mm snø, sjelden har jeg vært så fokusert, men vi kom oss greit opp på en ny liten flanke som overraskende nok også bestod av: is...
Mariekjeksnø
Etter å ha jobbet oss opp dette bratnet det til igjen på nestsiste opptak som bestod av en 4-5 meters vertikal snøkamin som gikk over i blåis opp ett lite hjørne. Jeg listet meg opp etter beste evne, og kom meg over kanten uten nevneverdige problemer, men BRATT var det...
En slags kamin nærmer seg
Siste opptak var også veldig bratt, her kom Helge opp til meg og sikret på ett vis mens jeg jobbet meg opp ett nytt dieder som endte opp i ett nesten vertikalt sva med syltynn is. Heldigvis fikk jeg satt en skrue før svaet og lirket meg forsiktig opp svaet før en gresstue åpenbarte seg ut til venstre. Hamret øksa inn i den og dro meg over nok en kant før det endelig flatet ut og jeg skimtet toppeggen.
Siste opptak
Lagde kjapp standplass før Helge kom etter og vi kunne legge fra oss tauet og rusle opp til toppvarden på beinhard skare. Total klatretid ble en og en halv time, noe vi sa oss fornøyde med siden det tross alt var minst 200 høydemeter og noe krevende til tider. M4, WI4 kanskje?..
Som perler på en snor
Endelig kom vi opp til toppvarden og kunne nyte inntrykkene og utsikten over ville fjell overalt rundt oss. Preikstoltind viste seg definitivt fra sin beste side her! Dokumenterte og spiste litt før vi måtte ta fatt på returen ned til eggen.
Nordlandsvinter
Dunbamse
Lofotveggen
På vei ned snublet Helge i stegjernene mens han tok bilder og holdt på å rutsje ned hele fjellet, men han fikk stoppet i siste liten. Hendene gikk det verre med, skinnet ble flådd av knokene og en liten lærepenge for begge. Synd å stryke med på sånne tullefeil...
Så var det tid for rappeller. Fant en fin blokk øverst i diederet og kom oss 60 meter ned fra den.
Første rappell
Neste rapellfeste var verre å finne, men en frossen isgardin fikk gjøre nytten, og den holdt som bare rakkern.
Hendig gardin
State of the Art rapellfeste
Så suste vi rett på ett gammelt anker med karabinere, og kom oss ytterligere nedover før siste rapell gjenstod. Her brukte vi en svær fastfrosset stein og svingte oss ned en renne til skistavene som stod igjen på innsteget.
Exitrenna
Klokka var blitt over 15.00 og vi hadde 2 timer på å komme oss ned til Strømsnes. Alt ble kastet ned i sekkene og vi småløp nedover på hardskaren. Det gikk radig nedover og da vi hadde kommet oss opp de 50-60 høydemeterene til Sjunkskar ringte jeg Coni. Han hadde dratt tilbake til hytta og gjort klart bagene og skiene og ventet på kaiet i Nevelfjord.
Sprek kar, spesielt når han får mat i skrotten.
Kveldsstemning
Helge & Alf Malvin. Trivelig kar!
Snakker om organisering! Vi småløp videre og kom ned til Strømsnes kl 16.50 hvor Alf M. stod klar ved båten. Tilbake til bodø gikk det i ekspressfart, men da vi kom til flyplassen fant vi kjapt ut at flyet var en time forsinket pga snøkaos sørpå. Benyttet anledning til å pakke om, og snart var isøkser og andre remedier strødd ut over hele Bodø lufthavn til stor undring hos ansatte og andre reisende.
Rotehuer
Endelig gikk flyet og vi kunne sette oss tilbake i setet og puste ut etter en fantastisk helg i ett meget spennende område. Her er det mye ugjort!!
Video produseres...
Resten av skinnet ligger igjen på Sjunkhatten.
"Er dette en fizkebåt?"
