Alpin Klatring: Braksettinden - Tilbake til eventyrland

Dato:9.1.16
Tur: Braksettinden (577 moh) i Raftsundet

Gjesterapport fra Kristian Vindvik som var med på tur.

Atter en gang skulle jeg på tur med de to flotte superknallisan Signar Nilsen og Julia Fieler. Og atter en gang skulle vi på tur til Raftsundets "De glæmte tinder" som atter en igjen steg opp fra glemselens tyngende favn.
På første dag berøvet vi dyden til "Prinsessa" (Store Korsnestind) ved å gjøre krav på første vinterbestigning. En topp som ikke lett lot seg bestige.

Toppen av lykke.

Neste dag ville Julia ha hviledag og jeg og Signar dro for å kreve nok ei førstebestigning i Kong Vinters rike. Denne gang var det en nærliggende topp kalt Braksettinden som sto for tur. Som Store Korsnestind gikk også denne for å være vanskelig, men akk; i følge informanten vår, de glæmte tinders store sønn Arild Meyer, skulle den være lett. Og vi begav oss i så formening oppover mot toppen.
Vel oppe ved eggen så vi først noe fin klatring direkte opp, men Signar stemte heller for å gå opp på siden der det var lettere. Må innrømme at jeg ble litt grinete da jeg så for meg å bli snytt for for klatring og heller hadde endt opp på en spasertur for gamle tannlause kjerringer. Vel, det skulle vise seg at jeg tok feil! Etter litt lett, men tidvis utsatt skareklyving kom vi til veis ende: selve toppen ble voktet av ei kløft med et overhengende stup på vår side, altså mot øst! Samt så så ikke veien opp til selve toppen spesielt lett ut heller. Men ei utfordring om gangen... Vi løste saken ved å rigge stand der vi hengte igjen et tau med drag nordover, så rundt klippa og østover ned stupet. Der rappellerte vi og lot tauet henge for så å rigge stand under Braksettind. Der var jeg førstemann ut og satt avsted nedover ei smal eksponert hylle med snø der jeg måtte krype baklengs ned.

Etterhvert fikk jeg inn ei sikring og rundet en stein der en kamin viste vei videre. Jeg gav den først et lite forsøk, men jeg skjønte fort at den var hard. Litt overhengende i toppen til og med. Dro så rundt for å sjekke flere muligheter, men forgjeves. Kun blankt uplastret sva. Det var dog et riss der, men med så lite kammer vi hadde og samt hansker osv. hadde det blitt vanskelig. Det hadde gått, men blitt mye styr. Jeg prøvde så for alvor kaminen på cirka 10 meter. Litt lett klatring i starten som suksessivt utviklet seg hardere proposjonalt med høyden.

Fikk to gode sikringer inn rett før cruxet, men jeg klarte ikke komme meg opp. Prøvde å stemme ifra og opp, dropknee, ditt og datt, men forgjeves. Gav etterhvert opp og dro tilbake til start der vi undersøkte veggen mot sør. Der var det ihvertfall håpløst. Signar tok nå over og ville prøve kaminen. Han rigget til stand rett under kaminen så jeg kunne stå der og sikre. Så satt han avsted. Det ble en skikkelig kamp oppi der, men med sin utmerkede kaminteknikk kom han seg opp. Ved min tur fulgte jeg hans eksempel på kaminbeta og jeg klatret (nesten) elegant opp. Vi vurderte graden til opp mot M6..

Videre tok jeg neste taulengde der jeg fant meg et bratt lite opptak med noe morsom klatring som plaster på såret. Så ble det til slutt uttopping i skumringstimens dunkle farger. Der drakk vi kakao, spiste litt... og tok selfies.
Returen gikk via en rappell etterfulgt av litt klyving tilbake til tauet vårt. Derfra klatret jeg oppover først, med prusik og tibloc. Tok litt tid men gikk helt greit. Signar hadde mistet sin tibloc og jeg heiste ham like godt fra toppen. Northernnorwegianstyle ekspressheis!

Da vi til slutt sto ved båten hadde fjæra tatt båten vår denne gangen også. Tydeligvis lærte vi ikke mye fra dagen før da noe lignende skjedde. Vi trodde at denne gangen var vi smartere og la den lenger ut, men dengang ei; nå lå den verre til enn noensinne! Men som to driftige problemløsere fant vi fort råd og fikk til slutt staket den ut med årer. Til slutt og vel over fjorden feiret vi, Signar med
Fjordlands og Ingefærøl mens jeg med snurring med egg og rødvin.