Alpin Klatring: Nordryggen på Trakta

Dato: 18.4.15

Tur: Trakta (980 moh), i Raftsundet, Lofoten.

Sommeren 2012 besøkte jeg Trakta som er er uoffisielt Norges vanskeligste fjell å komme seg opp på. Klatringen graderte vi opp mot grad 5+/6-. Førstebestigningen ble gjort i 1910 av Bryn, Rubenson og Schjelderup og vi kunne ikke skjønne hvordan de hadde klart å komme seg opp med datidens (mangel) på utstyr. Første vinterbestigning ble gjort av Kirkhaug & Morstad i 2010 (?) via Djevelskar i østveggen. Jeg har lenge hatt lyst til å gå 1910-ruta på vinteren, og etter endel forfall fra diverse alpinklatrere ble det endelig tur.

1 taulengde

Fikk besøk av Øystein fra Oslo som gjerne ville være med og vi kjørte fra Tromsø klokken 22.30 om kvelden. Duppet ett par timer i bilen ved Evenes og kjørte videre ut til Liland hvor ski og splitboard ble tatt på og vi gjorde oss klare til innmarsj. Det var ikke mulig å få tak i båt i Digermulen eller Svolvær (!) så anmarsjen ble betydelig lengre enn nødvendig. Vi gikk opp til Rørhopskaret og fikk endelig kikket på dagens mål. Ryggen virket plastret og fin på avstand, dette måtte bli bra! For å komme oss til selve ryggen måtte vi først kjøre ned til Rørhopvannet og så gå opp til sadelen mellom Trakta og Trolltinden 885. Været var nydelig og etter å ha brøytet oss opp en bratt renne med puddersnø til knærne stod vi endelig klare til å begynne på moroa. Jeg husker sommerbestigningen som en spenstig affære, og det var en viss spenning i luften på hvordan dette skulle bli...

Opp til starten på den første taulengden (som var til dels overhengende på sommerføre) gikk det greit, og overraskelsen var stor da vi kom opp til kløften. Det lå 4-5 meter snø inni der og cruxet var rett og slett nedsnødd. Det passet oss helt fint, og jeg satte igang med første taulengde. Den var likevel vrien nok, fikk satt en sikring på ca 45 meter klatring, og cruxet var ca 15 meter over sikringen. Det er vanskelig å gradere vinterklatring, men M4+-M5 er nok en grei beskrivelse. Fikk lirket meg opp uten å falle og pustet lettet ut da en stor blokk innbød til standplass. Øystein fulgte på og neste crux som også var spenstig på sommerføre var også nedsnødd. Vi kom oss greit opp på ryggen og kunne endelig se toppen. Veien dit virket mer vrien, en snøegg som ikke var bredere enn skoene våre på det smaleste ledet hele veien til topps. Sikringsmulighetene var heller ikke allverden her, og vi ble enige om at hvis en falt skulle den andre hoppe ut til motsatt side. God gammeldags alpin sikringsteknikk.

Snøen var relativt fast og etter å ha balansert bortover og kikket ned i "avgrunnen" på begge sider stod vi endelig foran siste hinder. En vertikal berghammer på 4-5 meter som bød oss på litt motstand i 2012. Denne var ikke like nedsnødd, men jeg gikk rett på og fikk øksene til å sitte i snøen.

Da denne var unnagjort var det bare en liten rusletur til topps hvor vi kunne slippe jubelen løs. Været var fantastisk, blikk stille og utsikten var uslåelig. Rulten, Langstrandtindene,Rørhoptindene i sør, Hamarøyskaftet, Stetind i øst og Korsnestind med Trolltindmuren i nord. Norges råeste fjellområde etter min mening.. Vi nøt utsikten og stillheten en times tid før det var på tide å ta fatt på returen som jeg ante ikke ville bli helt rett frem.

Lite sikringsmuligheter betyr ofte få rapellmuligheter. For å komme oss ned igjen ble det til at jeg sikret Øystein ned alle bratte partier mens jeg selv klatret ned. Dette gikk overraskende greit, og da vi kom til den eneste skikkelige standplassen (2 taulengde) fikset jeg anker med en slynge og vi rapellerte ned i kløfta igjen. Klatret så forsiktig ned renna før vi kom ned til skiene. Nedkjøringen til Rørhopvatnet ble dagens dessert, den lekreste puddersnø hele veien. Så var det bare å sette på fellene igjen og traske opp til Rørhopskaret igjen. Det var dryge høydemetere, og da vi endelig kom dit begynte det å bli sent. Julia F. ringte og inviterte oss på boknafesk i Svolvær. Det var midt i blinken, vi kjørte ned siste biten og gikk tilbake til bilen, trøtte, slitne, sultne men storfornøyde. Etter ett nydelig måltid i Lofotens hovedstad sloknet vi relativt kjapt..

Takk for en flott tur og cred til Øystein som ble med på eventyr med begrenset alpin erfaring & søvn!