Alpinist & Trakta

Mye stoff om den myteomspunnede Trakta i Lofoten på denne nettsiden, men men.

Jeg skrev en artikkel om turen dit for Alpinist og til dere som ikke kjøpte bladet kan den leses her.

Riddles in the moss - Trakta

Nordvestryggen på Trakta

Topptur på Svarthetta med nogo attåt

Under en topptur på Svarthetta i Hemsedal i vinterferien fikk vi oss en liten påminnelse på at snøen kan være lunefull. Jeg kjørte ned en liten bekkedal/renne og ante at snøen ikke var veldig stabil. Martine kom etter meg, men falt i toppen. Det var nok til å løse ut hele renna som kom ned i en helsikes fart.

Det var ikke store mengder som kom ned, men vi fikk oss en liten støkk. Skredsekken var kanskje var en fornuftig investering likevel..

Sjunkhatten - The Movie

Da er endelig den etterlengtede filmen fra Sjunkhatten her...

God fornøyelse!

Vinterbestigning av Storen

Gjesterapport fra Martine:

Mandag kveld …. februar 2014:

Signar: ”Hvilken topp har du mest lyst til å vinterbestige”.

Martine: ” Nei.., vet ikke helt jeg”. Liker best å gå langrenn jeg.

Signar etter en liten yr.no sjekk: Hva med Store Skagastølstind?

Martine: Hva er du gal? Alt for vanskelig for meg på vinteren.

Signar: Nei da, det går fint. Vi drar i morgen. Jeg ringer Helge, han blir sikkert med.

Helge på telefon: Fantastisk, jeg er med.

Ting går fort med Signar når det gjelder turplanlegging. Plutselig var det bestemt at vi skulle på selveste Storen midt på vinteren. Samtidig booket Signar flybilletter til Tromsø. Dette går bra mente han, men vi får være litt raske på Storen slik at vi rekker flyet til Tromsø. Du er gal tenkte jeg.

Signar og Helge var i perlehumør i bilen mens vi kjørte opp til Turtagrø. Jeg gruet meg. Heldigvis glemte jeg dette da vi begynte  å gå på ski inn mot Tindeklubhytta. Det var utrolig flott å gå innover å se på konturen av Storen i måneskinn og med en himmel full av stjerner.

Onsdag februar 2014. Signar er god til å organisere tur, men glemmer fort at ting tar litt lenger tid når jeg er med. Han hater alpin start, så vi må alltid forhandle om når vi skal stå opp. Kvart på fem var jeg lei av å ikke få sove, og tok en vekkerunde. Signar var litt gretten. Han kunne ikke skjønne hvorfor vi ikke kunne vente til kl seks.

Startet fra Tindeklubbhytta litt over halv seks. Kaldt og stjerneklart. Ett følge på tre (to dansker og en nordmann, heretter referert til som ”Danskene”) hadde startet litt før oss så det gikk raskt opp til hytta på bandet i ferdigtråkkede spor. Ved hytta var det på tide å sette fra seg ski og bytte til stegjern. Plutselig fant Signar ut at bøylen på det ene stegjernet var borte. Han prøvde ut forskjellige løsninger for å feste stegjernet, men det var ikke mulig. Hva nå? Kanskje vi må snu foreslo jeg?. Ikke tale om svarte han bestemt..

Grytidlig morgen

Vi fortsatte oppover mot Storen. Helge som alltid gumlende på matpakke, Signar med ett stegjern og skeptiske Martine. Gikk overraskende lett oppover. Flotte forhold opp mot svaene. Passerte etterhvert ”Danskene”. Jeg tok oppgaven med å tråkke spor. Viktig å bidra der jeg kan i og med at jeg visste at det ville bli utfordrende for meg å komme meg opp når klatringen begynte. 

Ved svaene var det frem med isøkser. Helge var gentleman og tok meg i tau herfra. Signar med ett stegjern torde jeg ikke å stole på. Kom oss greit opp til innsteget ved Andrews renne. Helge fikk æren av å lede opp første taulengde. Det var isende kaldt å stå på standplass. Følte at jeg ikke hadde følelse i fingere og tær, og det var tungt å begynne å klatre da det var min tur. Var utrolig godt å komme opp til Helges standplass i solen.

Høye forventinger

Tråkkejobb

Signar ville selvfølgelig lede neste taulengde selv om han  bare hadde ett stegjern. Noen mennesker er ikke riktig kloke i hodet tenkte jeg. Mens Signar ledet opp kom ”Danskene” opp litt under vår standplass. De hadde valgt en variant til høyre for oss på første taulengde.

Signar leder opp med ett stegjern

Fra standplass

Danskene følger på

Det ble riktig så sosialt på standplass. Helge  delte røverhistorier og Gullbrød.  Kom meg etter hvert videre opp andre taulengde til Signar. Helge ledet stødig opp tredje taulengde til rapellfestet Signar og Sondre lagde for ett par uker siden da de gikk Skagastølstraversen. Helge var fortsatt i perlehumør så jeg fikk heldigvis tau helt opp til toppen.

Helge starter på 3 taulengde

Snart oppe!

Helt fantastisk å komme på toppen. Vindstille og sol. Utrolig godt å få i seg litt mat og drikke før turen bar nedover.

Endelig Storen på vinter!

Solbrillemodellen

Signar sjekker ut Skagastølsryggen

På vei ned til første rappellfeste var ”Danskene” på vei opp.  Ble litt virvar med tau, men synes jeg og Mads fikset dette med flott teamarbeid.

Teamwork

Salvegutt venter tålmodig

To rappeller ned fra toppen, på den første fant Helge ut at det ene tauet ikke var 60 meter pga litt taukapping?.... Ble litt mekk for å komme seg til neste anker. Jeg var heldig og fikk tau ned svaene med Helge og Signar som dregg. 

Ned fra svaene

Etterpå bar det nedover mot hytta på bandet, det tok sin tid. Kunne ikke huske at det var så langt vi hadde gått opp i dag morges. Var nede ved Hytta på bandet ca halv seks da det begynte å mørkne.

Det blir kveld

Falketind

Da er det lov til å være fornøyd

Signar sitt tidsskjema hadde selvfølgelig sprukket. Han hadde vel ment at vi skulle være ved Turtagrø ved denne tiden...
 På med ski og hodelykter. Var rimelig sliten i beina så var sannelig glad for at det var flotte forhold ned til bilen; hard skare med ca 15 cm pudder oppå.
 Hadde det ikke vært for slitne bein, tung sekk og hodelykt hadde det vært helt perfekt, men jeg kom meg nå ned til bilen etter litt tid.. .  Mens Signar& Helge jublet når de var på toppen, jublet jeg vel nede ved bilen. Vi hadde vinterbesteget Store Skagastølstind!

 Tusen takk for en flott tur!

PS:

Når man er på tur med Signar rekker man ikke å legge seg ned å slappe av. Vel plassert i bilen, bar det rett til Hemsedal ( stor takk til Herman) for ett par timer søvn før det bar rett til Gardemoen for å rekke flyet til Tromsø.

Til "danskene": Takk for hyggelig prat, håper dere også kom dere vel ned.

Midtsidepiker i Sogn Avis

Som tidligere nevnt ble undertegnede & Sondre K. observert fra veien da vi gikk Fatlafossen og det endte med disse midtsidene!

Fatlafossen i Sogn Avis

Kalddusj på Hydnefossen

Mandag morgen blues i Hemsedal. Helge F.  og jeg satte kursen mot Hydnefossen, dalens is-stolthet. Startet på ski fra parkeringplassen i mørke, surt og kaldt, tåke, snø i luften og dårlig sikt. Av og til spør man seg selv om hvorfor man driver med dette. Ekstremt masse snø der vi brøytet oss oppover lia. Til slutt kom endelig lysningen og vi kunne skimte ismonsteret fra bekkedalen noen hundre høydemeter under den. Vi svettet og pløyde oss oppover, tilslutt datt den ene fellen på skien min av og jeg måtte stampe oppover på en ski med snø opp til armene.

Morgenstund

Den er SVÆR altså!

Akkurat her var det lite snø

Vi tenkte oss opp noenlunde midt i bildet.

Helge kom til unnsetning med sårtape, og vi fikk fellen til å sitte på ett vis. Etter mye slit oppover nærmet vi oss endelig innsteget, vi tenkte vi skulle prøve oss på høyrelinja (WI6), siden den var den eneste linja som virket noenlunde sammenhengende med en blå og flott søyle. Resten av fossen var stort sett svære isknoller med masse orgelpiper etc, noe som ikke fristet. Vi satte camp 10-15 meter under "innsteget", (kan man kalle det innsteg på isklatring) og jeg brøytet meg opp til start.

Småskeptisk

Brøytebil

Satte igang og merket fort at dette kom til å bli en strevsom dag. Noe av isen satt greit, men plutselig forsvant øksene inn i svære sørpeklatter uten hold. Med orgelpiper i fleng som datt ned i hodet på meg var det rimelig utrivelig oppover og etter ca 30 meter med elendigheten fant jeg en svær isalkove og satte standplass inne i den.

Hvor skal man begynne?..

I nærheten av standplass

Helge fulgte på og kom noe hoderystende opp til meg. Han tok neste taulengde som var bratt med masse istapper etc og jeg trakk meg inn i hulen rimelig fort mens det haglet is rett foran nesen på meg. Plutselig hørte jeg "oi, faen eller noe sånn" og jeg så deler av en søyle (?) dette rett ned i snøbakken for skiene våre. Så kom det et skikkelig drønn og store deler av flanken raste ut flere hundre høydemeter nedover. Pga en istapp. Akkurat der vi hadde gått opp og hadde tenkt å kjøre ned.

Det som var kjedelig var at skiene, stavene og resten av utstyret vi hadde med med ble dratt med i ferden og jeg skimtet såvidt en stav langt nede i lia. Resten av stæsjet var ikke å se. Jeg så hele marslønnen forsvinne og sparket i isen i irritasjon. Boink sa det og en istapp fra taket smalt i hjelmen.

Jaja.

Etter en god stund hørte jeg "standplass" over meg og vippet meg ut av den lune alkoven og satte igang. Merket tidlig at dette hadde vært en skikkelig skjitjobb. Vertikal is med masse sopper som falt ut med en gang jeg belastet de gjorde de beinhardt å slite seg oppover, og det ble ikke bedre av at jeg merket hvorfor søylen så så fin og blå ut fra lia. Det flommet vann nedover, inni jakken, hanskene og etter 10 meter med spyling var ihvertfall svetten som ble opparbeidet på innmarsjen borte vekk.

Så kom det en markant høyretravers hvor alt jeg hugde i datt ned, og det var med ett nødskrik at jeg fikk ut skruen uten å tryne. Kom endelig opp til Helge som også hadde funnet seg en ishule, eller dette var mer en katedral. Med ett stort sår på nesa, og våt til skinnet sa Helge det jeg tenkte; "dette ikke var noe blivende sted" og borret anker. Rappellen ble spenstig nok, jeg startet og det meste av ferden gikk i tidvis overhengende is med masse piper som jeg sparket ut etter beste evne for å unngå å få de over meg. Det gikk heldigvis greit, og jeg koblet meg ut nede ved bruddkanten som sikkert var en meter høy og trasket nedover i snømassene på jakt etter utstyr. Helges ski ble av en eller annen grunn liggende igjen ved kanten, men snublet etterhvert over den ene, og så den andre av mine ski ett godt stykke nedover. Begynte så "finsøk" etter mer utstyr og fant Helges staver, men resten var borte vekk. Like før jeg ga opp fant jeg den ene staven min men det var en fattig trøst. Fonnum kom ned til "funnstedet", og vi pakket sekkene og kjørte ned i masse løssnø, men mye mer kompakt enn det lette pudderet vi gikk opp i. 3 graders temp.økning hadde nok bidratt godt her.

Med to staver og lett sekk på ryggen hadde skikjøringen vært fantastisk, nå var det bare kjipt. Vel nede ved bilen tok vi en titt på isbeistet og ble enige om at dette ble uavgjort, vi kommer sterkere tilbake!

Hyggelig bursdaghilsen fra Hermans datter på 4 år. 

COLD MOUNTAIN

Timelapse fra heimhusan

Mens videoen fra Hydnefossen legges ut kan dere i mellomtiden kose dere med video fra mors hus på Lurøy, verdens beste plass. !

Topptur på Svarthetta & Tuvfossen

I anledning Martines bursdag ble helga tilbragt på Herman sin hytte (tusen takk for gjestfriheten!) i Hemsedal.

På lørdag gikk Martine & undertegnede topptur på Svarthetta i Mørekvamdalen. Utrolig bra snøforhold gjorde at vi gikk opp & kjørte ned 3 ganger i løpet av dagen. Masse fersk usporet puddersnø gjorde at dette ble en tidlig kandidat til årets nedkjøring?...

Martine i godt driv

Fremdeles i godt driv. Avblåst mot vest.

Powder

Det var meldt noe dårligere vær på søndag så vi ble med Helge & Herman til Tuvfossen. (70m, WI5.

Gutta holdt seg på midten, mens vi holdt oss litt til venstre og gikk ett par taulengder der. Isen var kompakt og fin. Bratt avslutning opp en kamin var noe utfordrende og minte meg på at jeg må nok trene enda mer.

1 taulengde. 

Film fra Skagastølsryggen

I og med at Gopro'en ikke var overbegeistret for 30 minusgrader (eller noe sånt) ble det dårlig med film fra helgas tur, men fikk ihvertfall med det som var av klatring om ikke annet!...

BERGES STOL

Mimring fra Store Austanbotntind

For noen år siden skrev jeg en artikkel for UTE fra en tur til Austanbotntind. Den gangen med brejern og breøks. Tidene forandrer seg...

Store Austanbotntind

 

Snøggleiksalpinisme over Skagastølsryggen

I helgen som var gikk undertegnede og Sondre Kvambekk ( www.500fjell.no) Skagastølsryggen.

Flott tur, her kommer en gjesterapport fra Hr. Kvambekk:

Etter turen over Austanbotntraversen forrige fredag innså jeg at forholdene for vinterklatring var på topp i Hurrungane. Det gjaldt med andre ord å smi mens jernet enda var varmt. Ambisjonene ble skrudd opp et lite hakk, og etter litt overtalelse fikk jeg med meg Signar på et forsøk på Skagastølstraversen. Han var litt skeptisk til værmeldingene og hadde visst pratet med en meteorolog som spådde 12-18 m/s i Vest-Jotunheimen. Jeg derimot tolket værmeldingen helt annerledes og satset på like forhold som på Austanbotntraversen. Da avgjørelsen omsider ble tatt om å gå for Skagastølstraversen fikk jeg melding fra Signar i bilen på vei fra jobb «...OG VI SNUR FAEN IKKE!».
Sent på torsdag kveld ankom Signar Sogndal etter en lang biltur fra Oslo. Etter en kjapp middag hos meg og litt ompakking av sekker og utstyr rullet vi videre mot Turtagrø. Planen var å gå opp til Tindeklubhytta i kveld og støte på Skagastølstraversen (fra nord til sør) i morgen tidlig. Veien fra Fortun og opp til Turtagrø var fullstendig glasert av is. Kjekt med firehjulstrekk her, men vi gruet oss til å måtte kjøre ned igjen i morgen. Ved Turtagrø var det mørkt, kaldt og horisontalt snødrev... Fristende å bare bli sittende igjen i bilsetet, men her kunne vi ikke bli. Fram med hodelykt og vindmaske og stevne sørover i retning Tindeklubhytta.
Er vel tiende gangen jeg går opp Skagadalen, så hadde ingen problemer med å finne fram. Snøen var stort sett hardpakket hele veien oppover. Litt varierende hvor det lå fersk fokksnø som var det mest aktuelle skredproblemet. Selv om det ifølge værmeldingen har blåst konstant fra sørøst i flere uker nå så varierer vindretningen ekstremt i Hurrungane på grunn av sitt komplekse terreng. Vinden løyet en del innover Skagastølsbotn, og heldigvis var snøen stort sett fast og stabil i brattbakken opp til hytta. Denne botnen er jo en beryktet terrengfelle vinterstid. Etter 1,5 times marsj dukket endelig Tindeklubhytta fram fra mørket. Godt å komme frem til en lun hytte fremfor å måtte slå opp telt. Medlemskapet i NTK var verdt penga i dag. Smeltet litt snø før vi etter kort tid krøp til køys like etter midnatt. Ble en kjølig natt med 15-20 minusgrader, men dundynene gjorde jobben for at vi kunne holde varmen.

"Mainskit i mævind"!

© Sondre Kvambekk

Kl. 05.00 ringte vekkerklokka. Fikk i meg noen forfrosne brødskiver til frokost (Signar slo på stortromma med real turmat) før vi omsider kom oss avgårde kl. 05.50. Blåste friskt ute i vintermørket, men heldigvis ikke mer enn at det gikk greit. Fant fort ut at stegjern var nødvendig i bakken opp mot Nørdre Skagastølstinden. Her var det stort sett hardpakket snø og is hele veien. Luntet i jevnt og rolig tempo oppover. Det var stjerneklart selv om det faktisk snødde, merkelig fenomen. Nådde Nørdre etter to timer fra hytta. Det var begynt å lysne og vi fikk øye på Midtre. Resten av ryggen var gjemt i en diger skykule, utrolig spesielt syn! Spankulerte greit videre langs ryggen til Skagastølsnebbet. Like før V-skar tok vi en god stopp og racket opp med klatreutstyr og varme klær.

Den blå timen

Klatringa opp V-skar var som kjent bratt, men forholdene virket greie i og med at store deler var plastret inn med god og fast vintersnø. Signar fikk i dag æren av å starte showet. Det var da jeg oppdaget at noe manglet, nemlig taubremsen! Oida, men heldigvis godt at det finnes en HMS-knute. I tillegg hadde hele strammestroppen på den høyre randoskoen min knekt slik at jeg ikke fikk stivet av skoen til klatringa... Makan til drit! Vi fikk gjøre det beste ut av saken og Signar cruiset i vei oppover i et fint tempo. Satte vel fire sikringer og nådde Berges stol etter kun én full 60-meters taulengde. Bra jobba! Jeg fulgte etter, men var blitt temmelig frossen av å sitte og sikre. Måtte ta meg noen neglsprettpauser før jeg kunne fortsette. Videre fra stolen gikk vi videre på løpende mellomforankringer opp til Midtre Skagstølstinden som vi nådde etter kun to timer fra Nørdre. Godt foran skjema.

Suser avgårde

Opp til Berges Stol

Nå var grovarbeidet gjort og vi kunne kose oss videre langs en luftig og eksponert Skagastølsrygg i vinterkappe. Plutselig tittet Storen fram der venstre halvdel var innhyllet i skyer og andre halvdel lå badet i sola. Fantastisk skue! Ryggen videre mot Halls hammer gikk greit, men to plasser måtte vi ta det litt mer piano på grunn av blankt sva uten noen form for tak. Vel framme ved hammeren var det min tur til å lede oss trygt over Patchells sva på venstre siden av ryggen. Svaet var klistret inn med god snø for stegjernene. Jeg benyttet sjansen til å variere rutevalget og gikk i stedet høyrevarianten (grad 4-) opp en slags kamin. Med litt stemming i veggen til høyre gikk dette stort sett lett som en lek.

Klassisk motiv

Sondre tusler bortover ryggen

Patchells sva elns.

Vi var nå ferdig med de to største utfordringene som Skagastølsryggen byr på. Uten å bli for mye non-chalant kunne vi i det minste senke skuldrene et par hakk nå. Vi hadde god tid igjen før det ble mørkt så nå gjaldt det bare å ikke stresse, men kose seg på resten av turen. Like før Vetle smalnet ryggen drastisk til, og enkelte plasser måtte vi rett og slett ri over snøkammen med tusen meter luft under føttene på hver side. Tunga rett i munnen nå, Sondre... Så kom vi til det partiet hvor man må gjøre en omgåelse ut i høyresida. Her var det masse is og snø som nærmest sperret hylla man vanligvis går ut på. Ble derfor nødt til å klatre oss litt ned i veststupet og deretter opp igjen på hylla lenger borte. Resten gikk greit til toppen av Vetle Skagastølstinden som vi nådde etter 4 timer fra Nørdre.

Snart oppe

Tittet utfor nordveggen og kunne ikke fatte at enkelte folk kjører på ski utfor der... Nå gjaldt det å finne ruta ned til Mohns Skar. Jeg visste at vi kunne følge snøflanker i sørveggen på Vetle Skagastølstinden hele veien bort til skaret. Først måtte vi gå et stykke ned mot sadelen til Sentraltinden, og etter litt leting fant vi snøflanken. Denne var temmelig bratt enkelte steder, så her tok vi oss god tid. Et parti ble det bare mer og mer løs snø og jeg ante ugler i mosen. Plutselig sa det «poff», og Signar løste ut et lite flakskred. Heldigvis ikke altfor stort, og takket være isøksa ble han ikke dratt med ned.

2 sekunder senere kunne turen fått en uheldig endelikt..

I Mohns Skar blåste det friskt og vi var ikke sene om å starte på klatringa opp til selveste Store Skagastølstinden. Gikk på løpende mellomforankringer hele veien opp. På grunn av forholdene holdt vi et bra tempo hele veien til topps. Her kom vi over tåka og kunne skue utover et hav av skyer, utrolig magisk! Akkurat som å sitte i et fly.

Siste drag opp til Storen

Solen kom tilbake

Endelig!

På grunn av vinden tok vi lunsjen i skaret der Andrews renne møter Tandbergs renne. Returen gikk samme vei som de to foregående vinterbestigninger jeg har hatt på Storen, nemlig 2*60 meters rappeller ned Andrews renne. Samme rappellfestepunkter som sist. På grunn av min manglende taubrems ble det en del tvinn da jeg rappellerte på HMS-knute.

Hvor er taubremsen?...

Fine forhold i Andrews

Da Signar skulle dra ned tauet etter siste rappell ville det absolutt ikke rikke seg. Etter flere forsøk ga han opp på grunn av forfrosne fingre. Jeg prøvde å klatre litt lenger opp og lage bølger i tauet, og etter mye om og men fikk jeg heldigvis dratt resten ned. Ned svaene og sørflanken på Storen var det mariekjekssnø og god stemning nesten hele veien. Helt nederst i flanken før Bandet var det dog noe mer fersk fokksnø, så her måtte vi være litt oppmerksom. Turen ut fra Bandet husker jeg alltid som langdryg og kjip. I dag brukte vi derimot rundt 40 minutter fra Bandet til Tindeklubhytta på hardpakket fokksnø over breen og blank is over Skagastølsvatnet. Brukte nesten ikke en kalori på utmarsjen i dag!:) Ankom hytta 10 timer etter start i dag tidlig, fortsatt med plenty av dagslys! Dette er langt raskere enn det man vanligvis bruker på sommerstid, så bra teamwork!:)

Friskt

Utmarsj

Ryddet oss ut av hytta før vi seilet på ski ned til Turtagrø. Hele Skagastølsmassivet lå badet i deilig rosa kveldssol. Vi tok farvel med fjellene og håpet på snarlig gjensyn mot våren og sommeren. Nå bar det rett hjem til bygda med den gode stemninga (Sogndal såklart) for å lage Signars egenkomponerte tacopai!:-)

Takk for turen Sondre!