Nedtellingen fortsetter - Austre Leirungstind m.m

Etter en ruskete uke med diverse illebefinnender var det likevel på tide med noen nye 2k-topper. Austre Leirungstind og noen småtopper i nærheten var målet. Tidlig oppstart fra Valdresflya sammen med Martine & Geir-Arne som også var småsjuke. For en gang skyld ble vi tidlig enige om at dagens tempo skulle være labert. Kaldsvetten var absolutt tilstede innover Leirungsdalen, men været virket lovende med "lett overskyet" som yr så elegant formulerer halvgrått vær.

Sprindrift til høyre

Vi labbet opp til Skarvflyløyfbrean med laber puls, men da vi skled ned på breen via en mindre topp kom det noen vindkuler som sendte oss rett i bakken. Etter ett kort krigsråd ble det enighet om å gjøre ett realt forsøk likevel med håp om mindre vind utover dagen. Skiene ble satt igjen på ryggen opp mot Austre Leirungstind, hardpakket snø gjorde det nokså greit opp til toppen. Turfølget var bekymret for diverse grønne trekanter på kartet, men de så vi aldri noe til. Snø gjør underverker til tider.

Kalvehøgde(ne) i bakgrunnen

Selve toppen og ryggen bort til "Nord for Austre Leirungstinden" er det lite å si om, grei gange selv om kartet også her var tapetsert med grønne trekanter.

Lett snølabbing

Fant en morsom hammer underveis

Ryggen mellom Austre og Nord for..

Nord for Austre

Tilbake på Austre

Etter ett kort besøk på Nord for etc etc var det greit å traske tilbake i nypreppede spor til stortoppen før vi skled på rompa ned til skiene og gjorde oss klare for dagens siste topp;  Midtre Leirungstind.

Martine har fått på seg skiene og ser mot dagens siste 2k.

Vi gikk på ski nesten til toppen via breen på bildet over. Martine og Geir Arne kjørte ned igjen etter obligatorisk toppbilde & seigmann-mumsing mens jeg gjorde et forsøk på litt klatring opp til Vestre Leirungstind. Etter ca 30 meter 3-klatring begynte solsteiken å ta vel litt mye og det haglet både is og stein i hodet på meg. Intet blivende sted tenkte jeg etter fjorårets dramatikk på Skarvflyløyftinden og kom meg vekk fra rassonen. Det gikk kjapt tilbake til bilen på flya med medvind i ryggen og vi var meget fornøyde med både turen og helsetilstand.

Martine & Geir Arne gomler kjeks

På med Martines stegjern

Var nesten oppe på det flate partiet til høyre for toppen før skuddvekslingen startet..

366 av 375 unnagjort!!

Memurutinder & Steinhaugen

Memurutindene og Steinhaugen (Norges stusseligste topp over 2000 m) var målene etter alle de flotte turene vi hadde i Sunnmørsalpene. Tidlig avgang fra Spiterstulen hvor Geir Arne ventet på oss.

Værmeldingen var knallbra, og det ble fort varmt oppover Visdalen.

Veoskardet

Det var som vanlig knallhardt oppover Veoskardet så skiene havnet fort på sekken. 

Memurutindene

Vi manglet Memurutinden V.0 fra en tidligere tur så vi ruslet først bort dit via ryggen og til en forhøyning som var knapt 10 m.

Martine på vei tilbake fra V.0

Vel tilbake ved Store Memurutinden var det på med skiene på sekken igjen og vi fulgte ryggen fra Vesttoppen til Østtoppen. Ryggen var grei skuring med et og annet klyvepunkt hvor skiene insisterte på å rive med seg det som fantes av løsgods. 

Vesttoppen i bakgrunnen

Martine & Geir Arne ville ha tau ned denne hammeren

Artig hammer underveis

Siste opptak før Østtoppen

Vi ser bortover ryggen

Vel fremme på Østtoppen var klokka bare 17.00 og vi bestemte oss for å ta med Austre Memurutinden & Steinhaugen. 

Austre Memurutind midt i bildet

Grei klyving ned til breen før vi satte igjen skiene til venstre på bildet over og skrådde opp på ryggen opp til Austre. Været var fortsatt knallfint, men sola begynte å bli faretruende lav. 

På vei opp til Austre Memurutinden

Memurutind Ø2 til høyre, Steinhaugen er den lille grushaugen til venstre

Martine & Geir Arne rappelerte ned til sadelen mellom Austre og Ø2, jeg gikk som vanlig etter med tauet og vi ruslet i samlet flokk bort til Ø2. Nå hadde skumringen for alvor satt inn og jeg visste at vi ikke kom til å rekke opp til breen igjen før det ble mørkt. Ruta opp igjen sa seg selv, så det skulle nok gå greit selv om Martine var noe skeptisk og sliten.

Ø2, Blåbreahøer og Surtningssue i bakgrunnen

Vi prøvde å være effektive de 200 høydemeterne ned til Steinhaugen men da mørket begynte å sige på gikk det tregere enn forventet og vi stod ikke på "toppen" før nærmere kl 20.00.

Topplykke

Returen gikk via en bratt flanke på ca 200 høydemeter, vi gasset på så godt vi kunne og var tilbake ved skiene i løpet av en liten halvtime. 

Geir Arne in ækksjon

Retur i mørke

Returen gikk relativt greit selv om det var mørkt og vi var tilbake ved bilen på Spiterstulen kl 23.00.

En utrolig flott tur ble det, nå er det bare 12 topper igjen av 375 totalt!!

Høgehornet/Mannen i Sunnmøre

Siste tur i Sunnmørsalpene denne påskeferien ble Høgehornet/Mannen i Romedalen. Vår husvert hadde lenge hatt denne turen på menyen, men da letteste vei opp krever lett klatring var motivasjonen for å gjøre turen med vinter+snø hakket større enn en teknisk lettere sommertur.

Ikke voldsomt tidlig oppstart i Romedalen pga ueffektiv pakking & annet surr med glemming av tau etc.

Høgehornet til høyre

Vi labbet ivei i ferdigtråkkende spor slik det stort sett var hele påsken, ekstremt mange i fjellet.

På vei mot eggen

Kolåstinden i bakgrunnen

Fulgte en skrå flanke bort til en fortopp før vi skulle ta fatt på noen meter lett klatring.

Sikret Martine bortover eggen 

Mye løssnø på eggen gjorde at det var noe knotete å traske bortover, men sola varmet fort og snart ble snøen kram og jeg kunne tråkke skikkelige spor til turfølget.

Klyving

Klatringen var kort og fin, ett par treeropptak og graving gjennom en skavl før jeg kunne lage standplass i avsmeltede blokker. 

Lett klatring

På standplass, ser mot Kjerringa

Tok opp Martine & Jostein på topptau før det slaket ut og vi kunne gå enkelt til toppen som var en eneste stor skavl. Blikk stille, fantastisk utsikt mot folkehavet på Kolåstind og vestover.

Topphygge

Jostein rappelerer

Satte opp rappell for Jostein & Martine nedover, jeg klatret ned og rushet på for å rekke nedkjøringen før skyggen kom og snøen ble papp. Rakk det heldigvis akkurat og vi kjørte helt ned til bilen igjen med kanonføre.

Dette ble siste tur på Sunnmøre i påskeferien, vi var strålende fornøyde med oppholdet!

Nedkjøring

Test av The North Face Patrol 34 topptursekk

I påskeferien fikk jeg anledning til å teste The North Face Patrol 34 topptursekk og her er min vurdering av sekken.

Produktinformasjon:
TNF markedsfører denne sekken som en lett, slitesterk og teknisk sekk med innovative løsninger for toppturer både med ski og snowboard. Den er laget i Bombastic-nylon som også brukes i airbager på biler, dette skal ifølge North Face være nesten umulig å ødelegge. En rekke smarte løsninger er på plass, blant annet stegjern/skifellepose under sekken, utvendig rom for spade og søkestang (hvor huskeliste på toppturer er printet på innsiden av lokket), stor sideveis åpning og oppdaterte/forsterkede ski/snowboardfester.

Patrol 34 med 50cm isøks.

I Bruk:

Komfort: Jeg opplevde sekken som meget behagelig å bære. Myke skulderstropper og akkurat passe polstring i ryggen og hoftebelte gjorde at sekken var komfortabel selv om den var fullastet med klatreutstyr og tau. Ett ankepunkt var justeringen på skulderstroppene. Ved tung last opplevde jeg at remmene gled sakte ut av plastklemmene og jeg måtte etterstramme hver halvtime. Irriterende, men ble løst enkelt med litt tape rundt remmene. Dette bør likevel utbedres.

Tekniske løsninger: Løsningen med lomme under sekken til stegjern/skifeller var jeg meget fornøyd med. Spesielt i vårsnø blir fellene klissvåte på vei opp, og hvis man skal gå flere topper samme dag er det veldig greit å ikke ha fellene i samme rom som dunjakke, mobil, kamera etc etc.
Den store utvendige lommen med plass til spade og søkestang var også praktisk, selv om den kanskje tok bort noe av totalvolumet.

Stor utvendig lomme

Jeg var også fornøyd med muligheten for å åpne sekken fra siden selv om denne glidelåsen kanskje kunne vært plassert lenger ut på sekken og ikke inn mot ryggen. Det er likevel mulig å få ut feks hjelmen fra bunnen av sekken gjennom sideåpningen.
Hoftebeltet har en praktisk lomme til kamera/gps, på andre siden er det nylonstropp til sikringsutstyr. Denne kunne gjerne vært avstivet som på klatreseler.
Festesystemet til ski fungerer utmerket, skiene sitter godt selv ved klyving/klatring. Det tar kort tid å feste/løsne de, og klipsene er mulig å bruke med hansker. Et stort pluss når det er kaldt.

Skiene satt godt under alle forhold

Inni sekken er det en egen lomme til drikkesekk, men skulderstroppene har desverre ikke noe eget feste til slangen, denne tres gjennom en nylonreim og må legges innenfor skulderstroppen ved når du skal kjøre ned igjen. Hvis ikke flagrer den rundt og kan kan hekte seg fast i trær etc.
Sekken har en stropp for isøkser, dette gjøres etter twist & turn-metoden. Har du øks med tverrblad går det greit, men økser med hammer sitter ikke like godt. Det hadde vært ønskelig med to øksefester. Er øksen din 55 cm eller lenger sitter den meget godt, kortere økser kan fort gli ut av festet.


Slitestyrke & vekt: Jeg brukte sekken relativt hardt og lesset på den ski, nyfilte isøkser og stegjern uten beskyttelse i lommen under sekken og fabrikatet viste ikke tegn til slitasje. Imponerende! Dette går imidlertid litt på bekostning av vekt, det fins lettere sekker enn Patrol 34 med sine 1450 gram.


Oppsummering: En gjennomført og solid sekk, men litt småpirk gjør at den ikke oppnår toppkarakter.



Plusser:
Solid,  god bærekomfort og mange smarte løsninger

Minuser:
Vekt, isøksfestet passer ikke alle økser like godt, remmene glir gjennom klipsene ved tung last.

alpinklatring.blogspot.com = www.alpinklatring.no

Til alle lesere:
Nå har jeg endelig anskaffet domene så den nye adressen til siden er:

www.alpinklatring.no eller enkelt og greit:
alpinklatring.no

Du blir inntil videre videresendt til alpinklatring.blogspot.no

Sydvesteggen på Blåtind

Etter pudderbonanzaen på Sandegga var det på tide med alpinklatring igjen. Sydvesteggen på Blåtind var nevnt som "en av de vanskeligste rutene på Sunnmøre" i en gammel klatrefører for området. Det vil si ca grad 4, 4-5 taulengder., heldigvis har det skjedd en del siden den gang. Tidlig start fra Sæbø sammen med Martine, Jostein, Frank og Helge. Sistnevnte skulle klatre med meg mens resten skulle gå opp på baksiden og møte oss på toppen. Som vanlig varmt og strålende solskinn...

Oppstart

Jeg og Helge prøve å holde ett høyere tempo opp flanken til innsteget, men svetten fløt i varmen og vi droppet 6-giret. Ingen vits å svette i hjel, dagene er lange i påsken og vi skulle ikke ikke gå flere topper den dagen.

Vi svetter oss oppover, eggen til venstre

Høyt oppe i flanken skilte vi lag, Martine & Co gikk rett opp mens Helge & undertegnede dro ut mot venstre. Eggen var ikke til å feil av, ca 200 høydemeter nokså bratte saker.

Det bratner til

Racket opp og jeg tok første taulengde. Den var relativt enkel med noen opptak på treertallet, mye slushsnø i rissene gjorde at jeg stort sett droppet sikringer. Latskapen ble fremtredende i varmen...

Miks av beste sort

Helge tok andre taulengde som ble betydelig brattere. Han holdt godt ut til venstre, satte noen linkcamer her og der og svingte brått ut igjen på pillaren rett over meg. "Spennende" hørte jeg stadig vekk, når Helge kommer med slike utsagn er som regel klatringen fin.

 LVTDRM

Helge på stand

Ny switch og jeg fikk cruxlengden. Den var knusktørr og jeg tenkte i mitt stille sinn at svasko hadde vært på sin plass. Men randostøvler, stegjern og isøks forble redskapene, skal man trene på tørrøksing/drytooling så var i hvert fall dette tørt nok.

Tørt og fint

Heldigvis hadde jeg med monopoint-jerna og det var faktisk veldig greit i de vertikale rissene som fulgte hele taulengden. Etter ca 10 meter vedvarende vertikal klatring kom høydepunktet, kilte den ene øksa inn i ett mikroskopisk riss opp til venstre og vippet meg opp på en ny plattform via en skikkelig fotjam hvor dynafitplasten fikk kjørt seg. Fantastisk morsom klatring, tørrøksing er virkelig i skuddet.

Stand med Linkcams er gull

Herligt herligt

Fra plattformen kom jeg opp på en smal rygg hvor siste taulengde åpenbarte seg. Den så relativt grei ut med en del blokkoppstablinger, kanskje noe løst. Kunne nok dratt ut min taulengde, men Helge var nok keen på en taulengde til. Martine & co vinket til oss fra sadelen, de hadde returnert og startet nedkjøringen. Ingen velkomstkomite på toppen altså...

Siste taulengde

Som ventet var blokkene noe løse, Helge mantlet etter beste evne og de ble utrolig nok liggende. Siste opptaket før toppkrona var eksponert og dårlig sikret, det endte med at han vippet seg opp sidelengs og dro seg over kanten med stegjerna først. C-momenter av høy klasse!

Jeg kom etter og storkoste meg over blokkene, benyttet anledningen til å sende ut noen løse steiner i retning Volda.

Stabel på stabel

Helge charger på

Skyggen kom sigende ned over flanken under oss, og vi løp ned til skiene for å få kjørt ned før slushen ble til papp. Vi rakk det med minst mulig margin og hadde en super nedkjøring helt ned til bilen.

Sunnmøre er paradis i finvær!

                                                                   Kveiling på toppen