Pudderlykke på Sandegga

Noen bilder fra Sandegga innerst i Volda hvor vi hadde en vanvittig nedkjøring på baksiden av fjellet. Papp & gjennomslag på oppturen, knusktørt pudder på vei ned.

Opptur

Hjørundfjorden i bakgrunnen

Påskestemning

Toppegga

Fortsatt toppegga

Nedkjøringen studeres & vurderes

Bare å charge på

Ca 45 grader bratt

Helge tok annen linje

Pudderlykke

Klovtinden i Sunnmørsalpene

I jakten på Norges 10 vanskeligste fjell var turen denne gang lagt til Sunnmørsalpene og Klovtinden i Kvistadalen ved Ørsta. Ifølge lokalkjente skulle letteste opp på denne være gradert til 4/5, en taulengde. (første vinterkliv ble gjort i 1971 av H. Standal & co).

Med på turen ble Martine, Helge LVTDRM, Frankie Boy fra Molde & lokal tinderangler Jostein S.

Vi startet opp fra Kvistadalen ved inngangen til Skårasalen og dro opp til høyre hvor vi allerede fra start kunne skimte toppen bak Kopphornet. En svær svart blokk var alt jeg kunne skimte, og tenkte umiddelbart at jeg burde hatt med noe annet fottøy enn randostøvler og stegjern. Nåvel, man tager hva man haver og vi labbet ivei på randoski opp mot fortoppen.

Fortoppen i syne, Kopphornet til venstre..

Det gikk relativt kjapt oppover takket være opptråkkede spor av toppturfolk som hadde besøkt Kopphornet som skimtes til venstre på bildet over. Skiene ble satt igjen på fortoppen før jeg kikket ned i ett 20 m dypt skar og selve Klovtinden steg rett opp av dette. Nesten som ett velrettet øksehogg midt i fjellryggen.

Klovtinden, klatringen noe til høyre.

Ned i skaret var det relativ grei klyving, noe slushsnø på ett par svaparti gjorde det kanskje unødig spennende for enkelte turdeltakere, men ned kom alle sammen. Undertegnede og Helge ble kjapt enig om at taulengden var min, jeg racket opp med diverse hexer og linkcams og satte igang. Det var en merkelig blanding av snø og knusktørt fjell, og jeg skjønte fort at det var fornuftig å legge igjen isskruene i bilen for å spare vekt. Etter litt traversering frem og tilbake for å få satt første sikring fant jeg endelig ett riss som var mulig å lirke inn en liten kam i. Det virket temmelig kompakt over meg, med andre ord var det bare å få inn en sikring og unngå å tryne på resten av taulengden. Jobbet meg litt mot høyre før en liten hylle ledet til venstre og så rett opp på snøbakken. Her var det flott mose som Nomicene satt som klistret i. Frossen mose vil jeg ha mye mer av!

LVTDRM sikrer

Ett lite opptak i ett dieder ble forsert i middels god stil før jeg fikk lirket øksa inn i en stein gjemt dypt nedi  snøbakken og dratt meg opp. 

"Alpinism lizm"

Påskespindrift

Etter dette opptaket ble resten av snøbakken bare fryd & glede og før jeg visste ordet av det stod jeg ved nok en nedsnødd varde og kikket bort mot endel skuelystne toppturfolk som stod på fortoppen og kikket på galskapen. Klatring med publikum altså.

Steike artig

Rigget standplass i en svær blokk som varden stod på og tok opp resten av gjengen i tur og orden. Martine fikk prøvd miksklatring for første gang og kom seg greit opp når hun skjønte at øksene kunne brukes i noe annet enn snø og is. Dette kommer seg!

Ut med arma!

Spesielt morsomt tror jeg det var for Jostein å komme opp her da han har vært på stort sett samtlige topper i Ørsta/Volda men manglet denne. Vinterkliv er en ekstra piff på den statistikken!

Fantastiske omgivelser!

Toppgutane fra fortoppen

Rapellene ned gikk effektivt og vi var kjapt tilbake på fortoppen før nedkjøringen startet. Helge & undertegnede valgte å legge nedkjøringen i skyggen i skaret mot Kopphornet og det viste seg å være ett sjakktrekk. 400 høydemeter bratt nytelse med knusktørr nysnø rundet av dagen på en perfekt måte.

Vi slapp oss ned fra kanten og rett ned i dalen. Fantastisk kjøring!

Når det gjelder gradering på denne toppen ble jeg og Helge enige om at dette var firerklatring, ikke i nærheten av 5 som noen antydet. Likevel holder det til en plass på topp10, spesielt morsom å få tatt denne på vinteren. Fantastisk tur i vanvittig flotte omgivelser, jeg har tidligere lovprist Lofoten men Sunnmørsalpene er jammen ikke langt unna. Anbefales på det sterkeste til alle som vil ha en kort og fin tur med lett klatring og fet nedkjøring!

Påskeferie & Drytooling

Bloggen har nå påskeferie, rapport fra nok en vinterbestigning kommer onsdag.



DRYTOOLING = TØRRØKSING 

Climb on!

Test: The North Face Verto S4K GTX fjellstøvel

Produktinformasjon:

Etter å ha slitt ut to par La Sportiva Trango EVO fjellstøvler på like mange år, fikk jeg i mai 2012 gleden av å teste en ny fjellstøvel fra The North Face. Dette er en meget lett støvel med sine 725 gram per støvel i str 42,5, kun 100 gram tyngre enn alternativet fra La Sportiva. Overdelen er laget i kunstskinn og Panatex som skal puste bedre og spare vekt enn tradisjonelt lær. Innenfor dette er det selvfølgelig Gore-tex membran, Vibram Mulaz yttersåle.

The North Face Verto S4K GTX



Komfort:
Førsteinntrykket er at støvelen sitter som en sokk. Den føltes noe trang i starten (pga Cradle-Tech som skal bidra til at støvelen sitter tett på foten.)
Dette gikk seg imidlertid til, og etter hvert ble de utrolig behagelige også på lengre turer. Jeg kunne ønsket noe mer demping i hælen og mellomsålen, men dette ville gått på bekostning av presisjon og vekt. Ett par gode innleggsåler med gel hjalp mye her.

I bruk:
Toe-Box teknologi er på plass i denne støvelen, i praksis vil det si at den skal sitte tett spesielt på klyving og klatring. Jeg merket dette godt på hard klyving/lett klatring opp til grad 4. Her satt den ekstremt godt på foten og var meget presis, spesielt på plasseringer på små lister. Friksjonen i sålen er meget bra, på tørr stein sitter de nesten like godt som klatresko. De er dessverre ikke kompatible med step-in stegjern foran, men bak er det støtte for dette. Jeg brukte Petzl Vasak-jern med Leverlock bak i testperioden og opplevde aldri problemer med at de løsnet.

Ankelstøtten er på høyde med både Scarpa og La Sportiva, i steinur og ulendt terreng tror jeg det skal godt gjøres å tråkke over med disse. Vanntetthet og pusteevne er utmerket, kunstskinn og nylon sørger for at de ikke oppleves klamme selv på varme sommerdager.

Holdbarhet:
Mine støvler er brukt på ca 50 turer og holder fremdeles greit. Noe slitasje mellom sålen og fronten ble utbedret, og jeg vil påstå at disse holder lengre enn Trango Evo som er min referansestøvel. Det skal likevel sies at en tyngre/kraftigere støvel vil nok holde en del lengre.. Men dette er igjen en avveining over hva som er viktigst for deg. Lav vekt er essensielt for å kunne bevege seg hurtig og effektivt,

Kort oppsummert så er jeg meget godt fornøyd med produktet og kan anbefale Verto S4K GTX på det sterkeste til alle som er ute etter ny fjellstøvel med gode egenskaper spesielt i bratt terreng.


Pluss:
God komfort, vanntetthet og presisjon i bratt terreng.

Minus:
Kunne hatt mer demping i mellomsålen, noe tight passform for brede føtter.

Terningkast:

Stjerntinden, første vinterbestigning

For kommunetoppsamlere er Stjerntinden (941m) i Flakstadøy, Lofoten ett kjent navn, for de fleste andre sannsynligvis en ukjent topp. Grunnen til at den er såpass kjent blant samlere er at den er Norges vanskeligste kommunetopp, letteste vei til toppen krever klatring på femmertallet. Førstebestigningen ble gjort i 1930 av ingen ringere enn Arne Randers Heen & Co, og den ble sannsynligvis ikke repetert før i 2008 av Solberg & Orkelbog. Vi snakker altså krevende saker..
Har forhørt meg med klatremiljøet i Lofoten og lokale helter som bor i nærheten og ingen vet om noen som har vært der på vinteren.

Jeg hadde lenge siklet på en vinterbestigning av denne toppen og i forbindelse med alpinklatresamlingen i Lofoten i slutten av februar i år passet dette perfekt.
Med på turen ble John Egil Nilssen som jeg har blitt kjent med gjennom tindeklubbsamlinger og diverse sprell i Rjukan og på Hvitstripa.

Vi startet ca 10 fra Skjelfjorden med truger, været var relativt grått men yr hadde lovet bedre vær utover dagen. Så lenge det er håp er det muligheter ble dagens motto!

Start fra Skjelfjorden

Tung nysnø i store mengder gjorde innmarsjen til ett blodslit, og vi brukte en evighet før vi stod ved foten av innsteget. Mye is i traversen under en fortopp gjorde det ekstra spennende, men vi kom helskinnet opp til sadelen mellom Masstinden og Stjerntind. Her ble trugene satt igjen da det bratnet betydelig til. For øvrig skal det slås fast at uten truger hadde denne turen vært umulig å gjennomføre..


En sliten John Egil oppe på sadelen.

Nå begynte det å lette litt, og før vi visste ordet kunne vi se hele toppblokka på tinderusken. 200 høydemeter plastret snø og is, det så helt rått ut.
                                           

Blir ikke stort bedre enn dette

Juli 2012

      Ny travers til innsteget som vi ser helt til høyre på bildet.

Vi traverserte bort til innsteget og racket opp til de to første taulengdene. John Egil begynte å bli bekymret for tiden, klokka begynte å dra seg mot 15.00 og vi hadde kanskje daglys i maks to timer. Jeg sa at vi kjører på så lenge det går, vi kommer oss alltids ned igjen og med hodelykter og gpslogg fra oppturen burde det gå greit. Jeg estimerte klatringen til 3 taulengder, John E fikk æren av å gå første pitch.

Fra første taulengde

  

John E gønner på



Han klatret raskt og effektivt opp, satte en og annen hex og forsvant snart ut av syne over meg. "Standplass" hørte jeg så vidt og jeg fulgte på ca 40 høydemeter. Kontrastene fra sommerens tur hit var stor, der svaene var sleipe og mosegrodde på sommerføre var de plastret med hard snø som satt klistret fast. Det gikk kjapt opp til standplassen rett under ryggen og 2 taulengde som jeg ledet ble ikke mer enn 10-15 meter.





Jeg ser ned fra 2 taulengde

  

Vel oppe på ryggen ble det en liten pause med noe varmt i skrotten mens vi kikket bort på toppblokka foran oss som virket fryktinngytende bratt. John E var usikker på om dette var mulig å gjennomføre men jeg var helt sikker på at det så verre ut enn det var. Evig optimist inntil det motsatte er bevist.



Toppen innenfor rekkevidde

  



På høyresiden av toppen så jeg ett fint plastret sva som virket forlokkende og vi satte kursen dit. Ny racking, denne gang med isskruer og jeg satte i gang. Øksene satt som ei kule i snøen og før jeg visste ordet av det stod jeg 10 meter over standplass uten å ha satt noe i det hele tatt. "Du kan nå setta en skrue" ropte John E og jeg fulgte tipset. Fort gjort å glemme seg når man finner flyten.

Superduperforhold

 Up and away!

Himmelen er taket?

 Jeg gikk ut ca 20 meter til og svingte over en snøkam. Og der, 30 m bortover stod det en enslig nediset varde. Rigget kjapp forankring i to isøkser og John E fulgte på. Han var kjapt oppe ved meg og da vi snudde oss mot varden igjen svirret det plutselig to ørner rundt oss. "Vi blir ikke ørnemat i dag i hvert fall" mente han. Nåvel, en sånn velkomstkomite er ikke alle forunt.

Velkommen til topps

Parademarsjen til varden ble kort og vi slapp jubelen løs. For min egen del var kanskje dette det fineste øyeblikket i fjellet noensinne, og John E var tilbøyelig til å være enig.

Episk

Fantastisk utsikt alle veier, utover kunne vi skimte Klokktinden som får være neste mål i ytre Lofoten. Etter ett lite kvarter med foto og lunsj forlot vi varden i gledesrus.

Vi gravde og gravde for å finne noe til første rapell, men det var ikke lett finne noe feste så det endte med at vi klatret ned noen meter, fant en liten blokk som vi la tauet rundt og klatret videre ned. Ett par lange strekk og vips så stod vi på ryggen under.



Her var det trangt..

John E følger på

  

Neste rappell ble greiere, vi klatret ned ca 10 meter og fant en egnet blokk rimelig kjapt. For øvrig samme blokk som jeg brukte i sommer.

Nedklatring på løpende

 Rappellen inspiseres

Det gikk greit ned med begge, tauet satte seg for engangs skyld ikke fast og vi kom oss ned til sadelen før sola forsvant.

      En sliten John Egil på retur..

   En lang dag går mot slutten

Hodelyktene kom kjapt på, men siden våre egne spor ikke var blåst igjen gikk det radig nedover, en liten time brukte vi før vi stod ved bilen i bekmørke.

 En fantastisk dag i fjellet ble kronet med en real bestigning, og for min egen del vil jeg si at vinterbestigninger er mer fristende enn moseknot på sommeren. Vi anslo graderingene på taulengdene til M4+/5-  og jeg vil uten tvil anbefale alle som vil på denne toppen om å gjøre det på vinteren.

Tusen takk til Hansi A/S for utlån og test av truger, uten de hadde denne turen vært umulig å gjennomføre.!





The best of Romsdalen - Store Vengetind

Hvis turen på Juratind var rosinen i pølsa var søndagsturen på Store Vengetind virkelig marsipanpølser og creme brulee på en gang. Tidlig oppstart fra Vengedalen, iskaldt og hustrig oppover renna. Flaksnø og drønning i snølaget i toppen gjorde at vi satte igjen skiene i toppen av flanken og gikk ryggen til topps. Beinhardt til tider, vinden hadde blåst all snø ned i flanken var vår forhåpning. Jørgen M hadde ikke glemt gamle kunster og ruslet greit til topps, Martine fulgte trofast etter meg i randotauet  hele ryggen "alpine-style" uten standplasser. På toppen var det selvfølgelig blikk stille og vi satt der til alle kameravinkler var behørig dokumentert. Det gikk radig nedover, på med skiene og fy flate for noen forhold!

Knusktørr snø i hele flanken, det var bare å gønne på så godt det lar seg gjøre for helomvendte telemarkere. 800 høydemeter ren nytelse til parkeringsplassen. Ord er overflødige, se heller video under. Håndholdt kamera med flakkende zoom har vel fremdeles sin plass i disse HD-fikserte tider?...

Alpin start elns..

Her drønnet det i snøen 5 sek etter bildet ble tatt. Glisene forsvant..

Alpine Gang Nam Style!

Lætt!

Alpinisten



"Pudder-Schnee"