Juleferie i Geyikbayiri

Tradisjonen tro skulle juleferien brukes til klatreferie. Den opprinnelige planen var El Potrero Chico i Mexico hvor vi var ifjor, men Apollo var kjipe med restplassbillettene. Turen gikk derfor til Tyrkias svar på Kalymnos; Geyikbayiri.
Vi dro nedover med rapporter om kuldegrader og regn, og landet i Antalya i lett duskregn. På vei oppover til campen tørket det imidlertid opp, og resten av uka hadde vi sol og ca 18 grader. Perfekte klatreforhold.

Vi bodde på JoSiTo i en grei bungalow, stedet kan forøvrig anbefales. Billig, rent og fint (drevet av tyskere, "ordnung muss sein"), god mat og enorme porsjoner på restauranten/cafeen.

Klatringen overgikk alle forvaltninger, det var som en komprimert versjon av Kalymnos med masse ruter på ett relativt lite område, all klatring var stort sett i gangavstand. De fleste rutene er bratte fra første meter og sørger for god pump rimelig kjapt. I løpet av uka vi var der gikk vi ca 40 ruter, tufa, sva, pocket-vegger etc etc. Og til stor kontrast fra feks Tonsai i Thailand så slapp man å stå i kø i timesvis for å få gjort noe...

Ukas høydepunkt var Rocket Man (6c+) ved campen. Nydelig rute hvor man må innom alle ovennevnte elementer i 35 pumpende metere.

Ps: Mye løshunder i området, hvis du har hundeskrekk fins det kanskje bedre alternativer...

Litt kjølig den første dagen

Hovedveggen i bakgrunnen. 2 km klatring..

En artig 6b+rute

Lite folk og ingen kø.

Martine leder King Crimson (6a) på Poseidon.

Martine på Bison (6b) på Sarkit, den største veggen.

Happy Birthday Tobi (6b), flott rute!

Vi fikk selskap av denne karen på Sarkit. 

Barbarossa (5c+), artig rute hvor man må klatre gjennom et hull i veggen.

Martine på samme rute

Ikke akkurat flombelyst...

Josito til venstre og Kezman Mountain House til høyre

Rocket Man (6c+) på Left Cave. Fantastisk rute!

Tror denne endte på juletallerkenen...

Standard frokost

Tyrkisk "mountain tea". Flott for sår hals.

Test av Haglöfs Roc Speed 25 Klatresekk

Haglöfs Roc Speed 25 skal ifølge produsent være en minimalistisk og lett ryggsekk for klatring med lav vekt, god passform og ypperlig slitestyrke.

Løsninger: 

Tynt upolstret hoftebelte som kan gjemmes bort
Hemper for oppbevaring av isøkser med elastisk skaftholdere
Flytende/avtagbart lokk med vannavstøtende glidelåsåpning og nøkkelholder
Klargjort for drikkesystem

I Bruk:

Førsteinntrykket er at dette er en solid sekk. Nylonmaterialet er ikke av det tynneste og tåler mye juling. Tykkelsen på stoffet gjør også at dette ikke er av de letteste sekkene, gramjegere vil nok synes at 960 gram er i meste laget i forhold til volum.  Jeg opplevde ikke vekten som noe problem, men noen vil sikkert synes det er vel tungt.
Bærekomforten er meget bra, sekken ligger godt mot ryggen og savnet av polstret hoftebelte er ikke nevneverdig. Skulderstroppene er noe harde og kunne gjerne hatt litt mer polstring.

Øksene sitter meget bra med "twist & turn" fester, de elastiske skaftholderne virker solide. Pluss til produsent for at løkkene og festene er i en annen farge enn sekken, lett å se selv om det er mørkt.

Klipsen til topplokket er av en eller annen grunn festet helt inntil lokket, noe som gjør at det er nesten umulig å åpne sekken uten å ta av votter/hansker. I 15 minusgrader var dette ett merkbart problem...

Volumet er det ingenting å si på, dette er solide 25 liter. Jeg fikk god plass til komplett klatreutstyr, stegjern, matpakke, ekstra votter/lue, tykk dunjakke og 60 m tau uten å måtte henge noe utenpå sekken. Den er nokså smal & høy og var ikke til hinder i smale kaminer & lignende.

Plusser:
Meget solid, slitesterke og gjennomtenkte løsninger
God plass til det meste.
God bærekomfort.

Minuser:
Vanskelig å åpne topplokket
Noe harde skulderstopper.
Noe tung.

 

Topptur i Bodø

Er for tiden nordpå og besøker mor, fikk skviset inn en topptur i Bodø da jeg hadde noen timer til overs i Nordlands hovedstad, vindens by etc etc. Kjært barn har mange navn.

Carl Henry plukket meg opp på flyplassen kl 10.30 og vi kjørte mot Valnesfjord og Nattmålstuva (600 moh.). Kaldt,  -19,5 grader er ikke daglig kost i dette området. Like etter oppstart holdt jeg på å fryse av meg beina og gikk i forveien og rakk en tur ned i lett puddersnø fra en fortopp. Møtte dagens sjåfør et stykke nede i lia og gikk opp sammen med han. Vi fant en annen flanke som var meget innbydende og hadde en veldig fin nedkjøring ned til bilen. Godt å være i gang med topptursesongen!

Kald oppstart

Børvasstindan i det fjerne

Nydelig nedkjøring!

Videosnutt fra turen!

Iscragging i Hemsedal

Dagen etter bail på Lanciakaminen var det meldt "skjitvær" og vi ruslet bort til en liten foss (husker ikke navnet) for å cragge litt. Isen var veldig fin, ca WI5 og vi gikk noen 30metersruter på den.

En søyle var også der, prøvde å gå den fra bånn men da løsnet hele bunnen på den slik at det var mest fristende å topptaue før hele greia datt ned...

Innmarsj for de late

Flott is

Søyla uten bunn

Østerrikeren trivdes også

Joikas fra Oslo Sportslager på naboruta

Det skal ikke stå på utstyret. Mine økser er btw. de uten pysekrok. Sådetså!

Lanciakaminen i Hemsedal.

Etter flere ukers hjemmesitting ble fjellabstinensene for store og Helge F, Coni, Herman og undertegnede kjørte opp til Hermans hytte i Hemsedal for å prøve å få gjort noe miks/is.

Planen på lørdag var Lanciakaminen i sydveggen på Skogshorn, ca 350 meter.
Vi startet relativt tidlig i mørket på lørdags morgen, på vei opp til innsteget begynte vi å ane uråd da det rett og slett ikke var noe snø! Ett par cm pudderdryss var alt vi kunne observere, dette kunne bli en langdryg affære...

Coni - Mørkets fyrste

Dagslyset kom til slutt, Lanciakaminen har to innstegsvarianter til høyre og venstre for en stor svaplate. Helge/Herman tok venstrevarianten, jeg og Coni høyrevarianten. 

Oppstart

Det gikk tålelig greit de 10 første meterne da det var endel snø i kaminen, men så ble det helt tørt. Å skrape seg opp ett knusktørt dieder med stegjern fristet ikke veldig, så jeg klatret ned og vi gikk opp til venstre hvor det var frossen mose om ikke annet.

Ikke mye å henge øksene i

Derfra gikk det noenlunde greit opp endel meter før vi kom til ett nytt opptak i kaminen. Der var det noe is, men tykkelsen og kvaliteten var så som så. Jeg klatret opp noen meter, men plutselig begynte hele søyla å løsne over meg, da var det bare å karre seg ned der også og følge venstrevarianten som Helge gikk rett på. 

Det SER jo fint ut om ikke annet?..

Pån igjen med ny taulengde, denne ledet jeg først opp noen mosegrodde tørre hyller før en liten travers til høyre ledet opp i en renne hvor det faktisk lå litt is til vår store glede. Ett svært bailetau rundt en stein i toppen av renna viste at noen hadde vært der relativt nylig, og jeg skjønner at de snudde der. En 8 meters relativt vertikal vegg hvor det skulle vært is sperret veien videre, og med vårt tidsforbruk var det ingen tvil om at her var det bare å komme seg ut i østveggen og prøve der.

Dette skulle vært plastret med is..

Endelig!!

Helge valgte en linje noe til venstre for meg, men vi møttes etterhvert på en felles standplass godt ut i østveggen. Der var det forøvrig til østerrikerens store glede BOLTET rappellfeste. Over oss tronte fremdeles minst 100 høydemeter klatring, og der var det fullstendig snø/is/mosefritt. Etter en kort rådslagning skjønte vi at det kom til å ta evigheter å karre seg opp, og bailen ble ett faktum. Hadde bare klatreskoene ligget i sekken... Bortsett fra et tau som satte seg fast på første rappell slik at jeg måtte klatre opp og hente det gikk det greit nedover og vi kom oss ned til innsteget 30 sekunder før det ble mørkt.

Herman på tur

Bail bail..

Nederlag i blikket

God timing

25 L sekk holdt akkurat

Coni tok med en suvenir til hytta uten å vite om det.

På hytta ventet en varm dusj og Herman disket opp med Raclette med ytrefilet etc og vi rullet stappmette til køys i god tid før laurdagsunderhaldinga på fjernsynet dro seg til.

Hemsedal trenger mer snø!!!

Vinn en skredsekk fra Haglöfs!

Fin konkurranse hos Haglöfs Brand Store Oslo i Grensen 8. Er du i hovedstaden i helgen kan det lønne seg å ta en tur innom butikken!

"Lørdag 30 november har du muligheten til å vinne en Vojd ABS skredsekk hos oss i butikken. De fem første vil også få oppleve hvordan det føles når mann drar i håndtaket og ABS systemet løser ut. Kom inn og svar på spørsmål, 1 premien er en Vojd ABS 18. Velkommen!"

Konkurransen er ikke kjøpspliktig og du trenger ikke melde deg inn i noen klubb etc etc etc...

Bolting i fjellet

71 grader bolt

Som de fleste har fått med seg har det vært en stor debatt ved rørende 71 grader Nord og deres fremtreden i forbindelser med bolting i fjellet i Norge. Engasjementet har vært stort fra ett samlet alpinistmiljø, men det er viktig at presset opprettholdes!
Engasjer deg og si ifra at dette er uakseptabelt!

For eksempel:
https://www.facebook.com/71gradernord?ref=ts&fref=ts

www.tvnorge.no

Norsk Tindeklub har skrevet følgende brev til TVNorge:




BREV FRA NTK TIL TV-NORGE 18.NOVEMBER 2013

Borebolter i fjellet

Bruken av borede ekspansjonsbolter i fjellet har de siste år skapt sterke reaksjoner fra det norske alpine klatremiljøet. Norsk Tindeklub reagerte i 2009 på bruk av borebolter i Gudvangenpå vegne av dem som klatrer i høyfjellet i Norge. Uttalelsenfra Norsk Tindeklub var bygget på den norske tradisjonen for friluftsliv i høyfjelletder forutsetningen om sporløs ferdsel er grunnleggende. Det norske samstemte synet på hva som er akseptabelt ble gjort kjent gjennom ledende internasjonale klatremedier og synes å ha festnet seg ved at ledende alpinister nå benytter begrepet ”Norwegian style” ved omtale av alpine ruter som er klatret i god stil og uten bruk av borebolter.

Press på fri natur fra kommersielle aktører

Den siste tid har vi opplevd at også TV-­‐selskaper med underleverandører har boret bolter i og utenfor fjellruter for å produsere underholdningsprogrammer. Slik bruk av borebolter representerer et kvalifisert misbruk av norsk natur i strid med det verdigrunnlag for norsk og alpin friluftslivstradisjon.

I debatten som har fulgt har det aktuelle TV-­‐selskap etter press fjernet enkelte av boreboltene fra klassiske klatreruter, men har latt bolter på mindre besøkte fjell stå. Dette viser en uholdbar mangel på forståelsefor hvorfor bruk av borebolter i høyfjellet generelt sett er uakseptabelt og gjør det nødvendig med en begrunnelse for – og klargjøring av – hva som kan aksepteres.

Mestring som del av den norske friluftstradisjonen

Opp gjennom den alpine fjellklatringens historie har det vist seg at det å mestre linjen man har sett seg ut er en viktig del av den friluftsopplevelse som alpin klatring i høyfjellet gir. Av denne grunn blir kvalitetenog innholdet av klatreopplevelsen viktig.

For de aller fleste som selv har klatret i fjellet vil faste installasjoner redusere dette viktige elementet av mestring. Kravene til å lese fjellet og skaffe seg erfaring med trygg bruk av naturlige sikringsmidler blir redusert. På denne måten forflates og ødelegges en sentral dimensjon av friluftslivet i høyfjellet.

Vår frie natur, som vernes av vår friluftstradisjon, er en viktig grunn til at norske fjell i løpet av særlig de siste årene har blitt ettertraktede også for utenlandske alpinklatrere. I de fleste andre land har fjellet og derved klatreopplevelsen blitt forringet nettopp på grunn av utstrakt bruk av borebolter. Norsk Tindeklub er, sammen med klatrerne, blant dem som forvalter den norske alpine friluftstradisjonen. Vi ser med sterk bekymring på alle aktører som i strid med prinsippet om sporløs ferdsel tar seg til rette i høyfjellet og på den måten truer vår egne kulturarv.

Tur etter evne

Det er allment akseptert at bruk av borede bolter i fjellet medfører færre og enklere krav til veivalg, egenferdighet, konsekvensanalyse og sikringsarbeid. Det blir lettereå komme seg opp ruter der man ikke har overskudd og margin. Den som borer bolter i fjellet bidrar i realiteten derfor til at stadig flere vil begi seg ut på tur over evne og uten å først ha utviklet tilstrekkelig og livsviktig alpin erfaring. Slik erfaring er helt avgjørende for å håndtere situasjonen der planen om å følge rekken av borebolter må endres.

Blant dem som klatrer i høyfjelletvil det kunne være diskusjoner om det kan være akseptabelt å plassere en enkelt håndboretbolt for å etablere en ny rute uten å sette seg i livsfare. Norsk Tindeklubs generelle syn er at dilemmaet bør unngås ved at klatrere velger seg linjer i fjellet de er kompetente til å klatre uten å risikere slik livsfare. Det kan innebære at mer aktive og kompetente klatrere kanskje blir førstebestigeren, eller at en må trene mer for å kunne komme tilbake og gjøre bestigningen på en sikker måte når egen form og forholdene gjør det trygt.

Irreversibel utvikling

Noe av det fantastiske med alpin klatring i Norge er muligheten for opplevelsen av det uberørte. Ved bruk av borebolter reduseres opplevelsesmulighetene gradvis og på stadig flere steder. Dette gjelder enten boreboltene setteslangs kjente eller mindre kjente linjer. Dersom det først erboret noen bolter i et fjellmassiv vil gjerne bruken av borebolter eskalere ved at tilreisende klatrere lettere vil oppfatte at det er akseptabelt å selv bore seg til en bestigning. Utviklingen blir irreversibel.

Oppsummering

Den praksis som gjennom generasjoner er utviklet av alpine klatrerei Norge innebærer at det skal tilstrebes mest mulig sporløs ferdsel i fjellet. Med fjellet menes fjellområder over tregrensen og i daler med fjellkarakter. Borebolter er imidlertid akseptert på etablerte sportsklatrefelt i lavlandet etter at bruken av borebolter er avklart med det lokale klatremiljøet.

Styret i Norsk Tindeklub