Alpin Klatring: Drømmedag på solsiden av Møysalen

Dato 22.3.16
Tur: Lille og Storemøya ved Møysalen

Christian D. og undertegnede har lenge hatt en plan om å gjøre en vinterbestigning av Store og Lillemøya som ligger på solsiden av Møysalen. Begge pinnaklene krever klatring for å komme til topps, Storemøya ble førstebesteget i 1910 av to sveitiske guider og vinterbesteget en gang på 2000-tallet.
Lillemøya ble offisielt førstebesteget i 1930 av Giglione med følge, men ingen varde ble funnet da M. Pettersen, T. Romsloe og L.Hansen var der i 1943. For å få den vardesatt heiste de opp stein fra skaret. Såvidt jeg har funnet ut er den ikke vinterbesteget.

Retur. Sen som sådan.

Jeg var noe støl etter 5 dager på tur, og sen ankomst i Digermulen (1.30) men møtte opp klokka 6ish ved Ingelsfjordeidet hvor vi skulle gå inn Forkledalen. Ca 8 km innmarsj derfra, men det ble vel til en god mil.

Ivar Steiro fra Sortland ble også med, pluss Håvard og Merrick som var eget taulag. Folksomt og trivelig med andre ord. Det gikk greit innover dalen med mye opp og ned. Gleden var stor da vi tok fatt på siste stigning fra Øvre Møysalvatnet (?) og kunne se dagens prosjekt fra den rette vinkelen. Meget forlokkende.

Vi ble enige om å ta Storemøya først og gikk opp i masse puddersnø opp til ryggen sør for toppen. Ivar mistet den ene skien sin nesten øverst i bakken og den skled helt ned til bunnen av breen syd for Møysalen. Thats a bummer... Vel vel, lite å gjøre med det. Vi fulgte ryggen opp til en liten renne på østsiden av toppen og Christian fikk æren av å åpne ballet. Han suste rett opp på plastret snø og straks var standplassen klar. Jeg og Ivar fulgte på, grei klatring uten sikringsbehov. Straks stod alle sammen på toppen og beundret utsikten alle veier. Vi vurderte å rappellere ned i skaret mot Lillemøya, men valgte til slutt samme vei ned igjen etter å ha gravd i evigheter for å finne rapellfeste. Det endte med at jeg ofret nok en hex og vi kom oss greit ned igjen. Fantastisk skikjøring ned til breen igjen for oss som hadde to stk ski. Ivar kom sigende etter og vi tok fatt på renna opp til Lillemøya. Svetten rant godt oppover renna sammen med snøen som var på vei ned men oppstigningen til skaret forløp uten dramatikk. Isete i toppen og stegjern/isøks måtte tas frem. Mye brøyting på undertegnede her, men lot det stå til.

Jeg fikk æren av å lede denne opp fra sør, delte opp klatringen i to taulengder. Første lengde var bratt snøbakke over en truende hengskavl, egentlig greit med tau her. Standplass ute i siden før siste lengde til topps som var kort men ganske bratt. Plastringen var så som så, greit at ingen stod under meg da jeg freste oppover. Utrolig flott å stå alene på selve toppen hvor det knapt var plass til en fot av gangen. Christian og Ivar kom etter og snart stod vi alle tre på toppen og gliste i skjegget.

Etter en akademisk halvtime var det på tide å tenke på returen igjen. Etter mye graving fant jeg en slags "steinsopp" vi kunne bruke. Løs sandstein, så nesten ut som den var hugd ut av noen. Rappellerte først med gutta boys som backup, vi satset på at ca 140 kg eks ryggsekker skulle holde. På vei ned møtte jeg Merrick som var på vei opp siste lengde, hun hadde prøvd seg ut i sydsiden men tatt en liten suser. Vi klatret ned til skiene som stod nede i renna i samlet flokk og kjørte ned til "Ø. Møysalvann" på pudder,skare og slusj. Alle årstider...

Returen ble dryg, og jeg var rimelig happy da vi endelig stod ved bilene igjen etter ca 13 timer på tur.

Takk til alle for en fantastisk dag og ikke minst utrolig spesielt for Christian som hadde drømt om denne turen siden han var liten sneip og sett Møyene rage til værs fra hyttevinduet sitt.

Mitt opphold i verdens fineste område var over for denne gang og satte kursen nordover mot Tromsø hvor jeg skulle møte Julia F. for nye eventur i Lyngsalpan.

Storemøya: M3, 50m
Lillemøya: M3+, 70m

Fotos: Christian Dramsdal, Ivar Steiro, Merrick Johnston, Håvard Torvanger, undertegnede