Alpin Klatring: Raftsundet - Dag 2: Svarttind

Dato: 7.9.14

Tur: Svarttind i Blåfjellene

Etter en god natts søvn for undertegnede, og kanskje litt mindre behagelig for soveposeløse-Kristian (selv om han fikk låne dunjakken min) våknet vi til strålende solskinn. Frokosten ble kjapt fortært og vi satte kursen mot Blåfjellene og Svarttind, "Die Schwarzer Nadel" ifølge gamlekara.

Enda mer inspirasjon

Den ble ikke besteget før i 1922 av Schjelderup, Quale, Grøndahl & Hanssen i 1922 etter å ha motstått "mange angrep" før den tid. I og med at dette er ett rimelig utilgjengelig område var det ikke utenkelig at ingen hadde vært der siden 1922. Vi tuslet nordover i Grunnfjorddalen og svingte opp mot nordsiden av fjellmassivet gjennom den sedvanlige bregneskogen. Heldigvis avtok den etterhvert og etter ett par hundre høydemeters stigning så vi endelig inn mot breen og skimtet nordveggen på Svarttind. Den så rimelig "vrang" ut, men ifølge gamlekara skulle det gå en renne opp til skaret mellom den og Østtinden hvor de sparket seg opp gjennom noen "snefonner". Etter å ha spasert over breen var renna rimelig grei å finne, men snøen som lå der i 1922 var selvfølgelig borte. Det eneste som var igjen var noe av det råtneste av stein jeg har vært borti noensinne. Alt vi tok i smuldret bokstavelig mellom fingrene våre. Etter å ha knotet oss opp ca 100 høydemeter ble det veldig bratt og Kristian foreslo at vi skulle ta frem tauet. Jeg så overhodet ingenting å sikre i, og det ble til at han søkte tilflukt under en steinblokk mens jeg fortsatte oppover med håp om å finne en standplass og få ned tauet til han. Etter å ha knotet meg videre ca 60 meter mens steinene haglet over han fant jeg endelig ett lite riss langt ut til høyre i renna hvor det kanskje var mulig å få satt noe. For å komme meg dit måtte jeg krysse ett vertikalt grusparti, og det ble til at jeg måtte hoppe over halve renna mens steinspruten stod. Fikk inn ett par kammer og kastet tauet ned til han, men det ble liggende mellom alle de løse steinene. Enden på visa ble at jeg firte meg ned og fikk kastet ned enden til Kristian som fikk god bruk for tblocken sin. Da vi endelig var oppe på standplassen var det ca 30 meter igjen til toppen av renna. Jeg racket opp med håp om å få satt noe, og manøverte meg opp mellom råtten stein og mose før det endelig flatet ut i toppen og marerittet var over. Kan si uten blygsel at dette var noe av det verre jeg har vært med på i fjellet. Nuvel, etter en liten lunsj var det på tide å se an ruta videre. To renner skar seg opp østveggen og jeg klatret oppover via ett par overhengende opptak og mye moseklatring. Neste taulengde var rimelig identisk, en bratt mosekledt kamin med enkelte opptak. Til slutt stod vi under ett digert sva, noe som stemte godt med beskrivelsen fra 1922.

Der fant vi en gammel bolt, kanskje fra 1922?.. En skrånende hylle førte oppover, og etter ett skikkelig (eksponert) buldreopptak (grad 4/4+) svingte jeg meg opp på toppeggen og gikk bort til en liten varde. Kristian fulgte på og vi ble enige om at vanskelighetene her lå ihvertfall på firertallet, noe som gjør denne til en soleklar kandidat på topp 10 over vanskelige topper i Norge. Vi så ikke spor etter andre besøk, og heller ikke tauet som ihvertfall hang der i 1922. Innover Vestfjorden skimtet jeg ett skikkelig gråvær som kom fykende inn, og vi firte oss ned buldreopptaket, traverserte nedover skråhylla og tok to 60meters rapeller nedover til bunnen av skaret. Å følge samme renne ned som opp var helt uaktuelt, men sydrenna virket mer fristende selv om den også var rimelig løs og bratt. Heldigvis viste det seg at den var mye bedre enn fryktet og etter en liten halvtime stod vi nede ved ett vann. Regnet kom inn for alvor og resten av returen ble rimelig våt og trøstesløs med skogsbrøyting, såpeglatte svaberg kledt med mose og lav og en nedklatring via noen einerbusker som jeg helst vil glemme. Etter flere timers baksing i dette botanikermekkaet kom vi endelig ned til Grunnfjorden igjen, vasset rett gjennom vannet og bort til teltet. Pakket ned dette i hui og hast, og like etter at alt var klart kom skysskaren sigende inn fjorden. Returen til Digermulen ble en våt & kald affære, men heldigvis fikk vi låne dusj og skiftet litt på bryggeanlegget før jeg satte kursen mot Tromsø, mens Kristian fikk haik til Svolvær.

Konklusjonen etter helgen var at dette var virkelige saker, men ikke sammenlignbart med feks Trakta i vanskelighetsgrad. Kan det tenkes at gamlekara ble litt mer forsiktige etterhvert?...

Det var uansett veldig spesielt å være i ett område hvor det ikke har vært vesentlig trafikk på lang tid, og det er jo ikke helt utenkelig at vi kanskje fikk krysset av en andrebestigning?..