Søre Dyrhaugstind fra Bandet

Dato: 27.03.2014
Tur: Søre Dyrhaugstind fra bandet. (4 tl, M4/5?)


Siste tur denne langhelgen i Skagadalen ble en rute jeg lenge har ønsket å gå på vinteren. Gjerne med ski på sekken og avslutte med nedkjøring til Ringsdalen fra Store Dyrhaugstind.

Undertegnede og Helge startet fra hytta kl 07.30. Været var trist, sur vind, snødrev og slett ikke det yr hadde lovet oss. Derav uttrykket : "det er dårlig vær 366 dager i året i Hurrungane".

Heldigvis så lettet det og da vi kom opp på ryggen mot innsteget tittet solen litt frem og viste en delvis plastret rute, men sola hadde nok gjort noe jobb for mange partier virket rimelig bare.

Helge ville gjerne ta første taulengde og satte igang. Den virket fin med fast snø og det gikk ikke lang tid før han var på standplass. Jeg fulgte på og joda, snøen var bombefast og vi så for oss en kjapp bestigning.
Jeg tok neste taulengde opp til svapartiet og det var riktig så trivelig. Artige opptak og knallforhold gjorde det hele til en lek og standplassen ble satt greit under svaene. Som ikke virket like artige... Mye avsmelting, og den isen som var igjen var tynne greier. Heldigvis elsker Helge slik miks-mikkmakk og satte igang med 3 taulengde. Femmerklatring på sva med stegjern er rimelig utfordrende, noe også han fikk erfare. Etter noen friske utklatringer og tvilsomme sikringer fikk han lirket seg over svaet og opp i en snøkamin. Der drysset alt ut ved den minste berøring, og det var en spenstig affære før han fikk lurt seg opp og satte ny standplass. Jeg fulgte på og kom meg opp tilslutt, lettere overgitt over at han kunne lede dette.

Siste taulengde til toppen ble min. Været endret seg igjen og tåka begynte å sige på igjen. Jeg skimtet utstegskaminen som jeg husket fra fjorårets tur og satte igang. Svaet var kompakt, og snøen var heller ikke mye å skryte av så det ble spennende opp til kaminen. Snøen hadde dekket nesten hele greia og tilslutt ble det til at jeg satte en tvilsom bankebolt og brøytet vei til topps. Snø overalt, inni brillene, hjelmen, jakken og gudvethvor. Burde nok brukt både isøks og spade her!

Endelig kom jeg opp og Helge kom opp som en snømann. Vi flirte litt av det hele før vi stirret ut i ingenting. Tåka lå tjukk som graut og planen om å kjøre ned i Ringsdalen ble satt på vent. Etter å ha ventet en halvtime uten bedring prøvde vi å orientere oss mot Dyrhaugsryggen, men med 5 meter sikt gikk det ikke direkte fort. Endelig begynte det ihvertfall å gå oppover igjen, og snart skimtet vi noe vi håpet var en toppvarde.

Så, som lyn fra klar himmel slo plutselig sola igjennom og lyste opp hele ryggen foran oss. Jubelen stod i taket og skiene kom kjapt på for å rekke nedkjøringen før tåka kom tilbake. Heldigvis gjorde den ikke det, og etter en nydelig nedkjøring stod vi nede i Ringsdalen, kraftig forsinket men fornøyde. Det ble noen høydemeter ekstra tilbake til NTK-hytta, men det var helt greit likevel. Pakket kjapt sammen, tok oppvasken for de som hadde forlatt hytta før oss (!) og skled ned til bilen med hodelykter på full guffe. Kjørte direkte til Bøverdalen via Stryn for flere turer..

Flott rute, som jeg synes gjør seg enda bedre som vintertur.

Den grå dalen

Med enkelte solgløtt

Kaminknot

Feinchmakeren storkoser seg på tørre sva

Men jeg hadde det like morsomt

På litt mindre tørre sva

Solen bryter igjennom

Og vi ser lyset

Ned mot Ringsdalen

Søre Dyrhaugstind

Nedkjøring

Ut Ringsdalen og opp til hytta igjen