Ble enige om å blokklede, jeg skulle ta de 6 første taulengdene og jeg tapte stein-saks-papir om å lede 9 tl, den beryktede "slanting corner" som jeg hadde hørt mye rart om.
1 tl, 5+ gikk veldig greit og fort. Noe som førte til at jeg gikk ut 60m tau istedenfor 45m som taulengden er. Dette skulle vise seg å ikke være noe sjakktrekk, for i løpet av neste taulengde som skulle være 6- stod jeg plutselig under ett slags overheng, etter å ha lirket inn en råtten kam klatret jeg ned 20m og konfererte med Helge, dette kunne da ikke være noe 6-flytt? Etter mye om om men ble det til at jeg klatret opp igjen, ignorerte kammen som vandret rundt inni sprekken 3m under meg, stemmet meg opp ett lite dieder og hoppet opp i en håndjam som var innsauset med kalk. Hm, dette var kanskje riktig likevel?..
På vei opp til sekserflyttet.
Like over hånda mi, i samme riss stod det en kam, hvor det gode taket selvfølgelig var. Snublet meg hoderystende & bannende videre og satte standplass. Da Helge kom opp sjekket vi føreren nok en gang og det viste seg at vi hadde dratt taulengdene for langt og det jeg trodde var 2 tl var visst 3 tl. Tullebukker, at vi aldri skal lære... :)
Videre opp til Storhylla var det lett og fin klatring, men vi hadde brukt endel ekstra tid på dette surret og ante at det kunne bli knapt med tid før det ble mørkt. Kastet i oss lunsjen og bestemte oss for å skuffe på.
Helge "Høykarbo" Fonnum
De to neste taulengdene stod i 4 og 6-, Helge hadde vært på Presten før og husket 6-lengden som noe guffen med tynnsikret sva. Vi sprang opp firerlengden og jeg racket opp det vi hadde med oss for neste taulengde, men til min store overraskelse gikk det veldig greit. Svaet var fint, noe tynt, men de få plasseringene man fikk var gode så jeg storkoste meg faktisk. Traversen ut til neste standplass var noe utydelig, og endte med å gå frem og tilbake 6-7 ganger på en fin bjørk/grasshylle før jeg så neste taulengde starte.
Så var min jobb gjort for dagen (trodde jeg) og Hr Fonnum overtok på 7 tl (6). Han svingte seg opp på fortreffelig vis og satte dagens mest gjennomførte standplass med 4 utlignede kiler, tausekk etc. etc. Ett skikkelig mesterverk. 8 tl var bare 5+ og den gikk også greit, jeg fulgte på opp til toppen av ett dieder og skulle løfte meg forsiktig opp via en blokk. Med tanke på at denne ruta sikkert gås 30 ganger per dag i høysesongen kunne det ikke falle meg inn at det skulle være mye løst, men blokka var plutselig på vei ned i fanget mitt. Jeg fikk lirket den tilbake med ett nødskrik, prøvde å rope ned om det var flere i veggen men fikk ikke noe svar. Så imidlertid nye biler på parkeringsplassen så jeg turte ikke å sende den ut i tilfelle noen kom opp etter oss.
Så var det klart for dagens høydare, 9 tl, "The slanting corner". Helge kalket opp til armene og gikk løs på utysket.
Spennende saker
30 m utoverhengende riss er ikke daglig kost, og jeg telte sekunder mens Helge slet seg oppover. Halvveis oppi fiklet han lenge med en kile før han gikk videre, og der fløy aspiranten. Fottaket glapp og plutselig stod han 3 meter under microkammen som pusig nok ikke rikket seg en millimeter.
I godt driv
Men så var det stopp
Heldigvis er Helge av den sorten som syns det er morsomt å tryne når sikringene holder og etter litt jubel kom han seg videre og opp på en hylle hvor han fikk hvilt seg litt før neste standplass 15m lenger opp.
Siden jeg gikk dette på topptau prøvde jeg en annen metode enn Helge som jammet seg oppover, jeg holdt i kanten med venstre hånd og i risset med høyre. Dette gikk egentlig ganske fint, så jeg prøver nok den taktikken hvis jeg skal gå denne ruta igjen. Hvordan man skal sikre samtidig som dette utføres er nok en annen sak, men verdt ett forsøk.
Rock and roll, slanting corner er historie!
De neste 2 taulengdene var 4 og 5, men føreren var nokså rotete her syns jeg, og det begynte å bli halvmørkt. Klokka nærmet seg halv elleve og Helge ble etterhvert usikker på om vi var "offroute". Etter en kjip hengende standplass i ett tynt riss som definitivt ikke var grad 5 fikk han krampe i fingrene og lurte på om jeg kunne overta igjen. Jeg var egentlig mentalt ferdig med å gå først, men må man så må man. Kom meg ut på en nokså spennende travers som jeg såvidt skimtet da det begynte å bli skikkelig mørkt, men så åpenbarte utstegskaminen seg rett over hodet mitt. Vi kom oss opp til toppen av den i grevens tid.
Lenge siden jeg har blitt så glad for å se gress
Stien opp fra utsteget
Blitsen samarbeidet dårlig.
Så var det lett klyving opp til toppen av Festvågtind hvor det skulle gå en tydelig sti nedover. Problemet var at det var så mørkt at det var jo klin umulig å se denne, så vi endte opp med å tråle hele fjellsiden på kryss og tvers på jakt etter den skjulte sti. Etter en time ga jeg opp og fulgte tråkket tilbake mot utsteget og fant stien nedover. Vill jubel nok en gang og vi småløp ned til veien og trasket bort til bilen. Klokken var blitt 02.00 og trøndersodden som ventet på oss var pussig nok spiselig. Etter å ha sovnet mens jeg spiste fikk vi opp teltene på en grusvei og sloknet momentant.
Det er ikke tvil om at ruta var fin, men jeg syns ikke den var så flott som alle skal ha det til. Litt rotete, og faktisk noe polert til tider. Likevel, morsomt å ha unnagjort en klassiker.
Ein klein videosnutt
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar