Sydvesteggen på Blåtind

Etter pudderbonanzaen på Sandegga var det på tide med alpinklatring igjen. Sydvesteggen på Blåtind var nevnt som "en av de vanskeligste rutene på Sunnmøre" i en gammel klatrefører for området. Det vil si ca grad 4, 4-5 taulengder., heldigvis har det skjedd en del siden den gang. Tidlig start fra Sæbø sammen med Martine, Jostein, Frank og Helge. Sistnevnte skulle klatre med meg mens resten skulle gå opp på baksiden og møte oss på toppen. Som vanlig varmt og strålende solskinn...

Oppstart

Jeg og Helge prøve å holde ett høyere tempo opp flanken til innsteget, men svetten fløt i varmen og vi droppet 6-giret. Ingen vits å svette i hjel, dagene er lange i påsken og vi skulle ikke ikke gå flere topper den dagen.

Vi svetter oss oppover, eggen til venstre

Høyt oppe i flanken skilte vi lag, Martine & Co gikk rett opp mens Helge & undertegnede dro ut mot venstre. Eggen var ikke til å feil av, ca 200 høydemeter nokså bratte saker.

Det bratner til

Racket opp og jeg tok første taulengde. Den var relativt enkel med noen opptak på treertallet, mye slushsnø i rissene gjorde at jeg stort sett droppet sikringer. Latskapen ble fremtredende i varmen...

Miks av beste sort

Helge tok andre taulengde som ble betydelig brattere. Han holdt godt ut til venstre, satte noen linkcamer her og der og svingte brått ut igjen på pillaren rett over meg. "Spennende" hørte jeg stadig vekk, når Helge kommer med slike utsagn er som regel klatringen fin.

 LVTDRM

Helge på stand

Ny switch og jeg fikk cruxlengden. Den var knusktørr og jeg tenkte i mitt stille sinn at svasko hadde vært på sin plass. Men randostøvler, stegjern og isøks forble redskapene, skal man trene på tørrøksing/drytooling så var i hvert fall dette tørt nok.

Tørt og fint

Heldigvis hadde jeg med monopoint-jerna og det var faktisk veldig greit i de vertikale rissene som fulgte hele taulengden. Etter ca 10 meter vedvarende vertikal klatring kom høydepunktet, kilte den ene øksa inn i ett mikroskopisk riss opp til venstre og vippet meg opp på en ny plattform via en skikkelig fotjam hvor dynafitplasten fikk kjørt seg. Fantastisk morsom klatring, tørrøksing er virkelig i skuddet.

Stand med Linkcams er gull

Herligt herligt

Fra plattformen kom jeg opp på en smal rygg hvor siste taulengde åpenbarte seg. Den så relativt grei ut med en del blokkoppstablinger, kanskje noe løst. Kunne nok dratt ut min taulengde, men Helge var nok keen på en taulengde til. Martine & co vinket til oss fra sadelen, de hadde returnert og startet nedkjøringen. Ingen velkomstkomite på toppen altså...

Siste taulengde

Som ventet var blokkene noe løse, Helge mantlet etter beste evne og de ble utrolig nok liggende. Siste opptaket før toppkrona var eksponert og dårlig sikret, det endte med at han vippet seg opp sidelengs og dro seg over kanten med stegjerna først. C-momenter av høy klasse!

Jeg kom etter og storkoste meg over blokkene, benyttet anledningen til å sende ut noen løse steiner i retning Volda.

Stabel på stabel

Helge charger på

Skyggen kom sigende ned over flanken under oss, og vi løp ned til skiene for å få kjørt ned før slushen ble til papp. Vi rakk det med minst mulig margin og hadde en super nedkjøring helt ned til bilen.

Sunnmøre er paradis i finvær!

                                                                   Kveiling på toppen