Alpin Klatring: Les Drus

Dato: 30.7.16
Tur: Aiguille du Drus

Etter noen flotte dager i Lofoten/Vesterålen var vi på plass igjen i Cham med fokus på Les Drus. (3800m).
Forrige tur der endte med ett stjernesmell og denne gangen skulle vi ta en enklere rute bare for å få toppet ut. Planen var å traversere fra Petit til Grand Dru via den berømte Z-pitchen og rappelere ned til breen via sydveggen på Grand. En god plan altså.

Eksponert terreng.

Værvinduet var kort, vi ruslet opp til Charpoahytta vel vitende om at neste ettermiddag/kveld skulle det komme inn torden/regn/snøvær. Yr meldte dette fra kl 20.00, den lokale værmeldinga kl 19.00. Ca 19.30 konkluderte vi med da.

Startet tidlig fra Charpoahytte og satte kursen mot sørsiden av fjellet og "Voie Normale", altså normalveien. Lett klyveklatring og noen 5c-pitcher ifølge føreren.
Kronglet litt på breen på vei til innsteget til ruta men fant frem til slutt og scramblet oss oppover. Det gikk forholdsvis kjapt opp til Pierre-de-flammes som er ryggen/eggen som leder opp til sydvestveggen som er normalveien. Vi ble på forhånd advart mot tricky rutefinning og tok oss god tid underveis for å treffe noenlunde på ruta. Mektige omgivelser, spesielt utsikten mot restene av Bonattipillaren var formidabel. Ca 120 høydemeter under toppen var rutebeskrivelsen rimelig diffus og vi endte opp i betydelig brattere terreng enn 5c, men det gikk nå greit selv med fjellstøvler. Været hadde vært lettskyet pent, klokka var bare 11.30 og alt så lovende ut.

Plutselig forsvant Mont Blanc i tåkehavet, vinden tiltok. Jeg forsatte litt på neste lengde og så plutselig toppen forsvinne over meg i skydekket. Klatret ned til Emma igjen og diskuterte litt hva vi skulle gjøre videre. Mens vi snakket åpnet himmelens sluser seg med regn/snø og jeg hørte det buldret/braket i horisonten. 8 timer på forskudd. F****. Vi ble kjapt enige om å komme oss ned, jeg var ikke spesielt gira på å være lynavleder på toppen og Emma tenkte det samme.

Regnet tiltok og da vi rappellerte ned en mer direkte renne på diverse anker (utbedret halvparten av de) var det som å være i en foss til tider.
Midtveis i returen klarnet det plutselig opp og sola begynte å skinne igjen. Var dette bare lurevær? Forbannet værgudene, men 5 min etterpå begynte det å pøse ned igjen, tordendrønn over en lav sko og heftig vind. Like greit egentlig, da var det ikke noen tvil om at det var rett å snu.

Da vi var nederst i renna vår begynte det å regne steinblokker i tillegg og jeg var mer enn lettet da vi kom oss ut av renna tilslutt. Reverserte så ruta ned til breen etter litt rutefinning i tåka og ruslet tilbake til hytta, søkkvåte og kalde. Stormen ulte rundt oss på hytta resten av kvelden/natta og returen ned til Chamonix på søkkvåt sti med enda våtere klær dagen derpå var en stusselig affære.

Jaja, da har jeg en grunn for å returnere til Cham... Satser på at alle gode ting er tre.