Alpin Klatring: I Slingsby sine fotspor i Raftsundet

Dato: 22.9.15
Tur: Østryggen på Østre Rulten (1062 moh), travers til Vestre Rulten (1058 moh)

Østryggen fra venstre.

En av de skikkelige klassiske "mountaineering-rutene" i Lofoten er østryggen på Rulten, første gang gått i 1902 av W. Slingsby med følge. Jeg har lenge hatt lyst til å gå denne og traversere over til vestre Rulten. Høsten har vært mild og fin og da yr kunne melde om 2 dager med flott vær var det bare å hive seg i bilen og suse avgårde til Digermulen.

Overnattet på Digermulen Brygge som forrige gang, Kristian ankom fra Bodø litt utpå natta og det var to trøtte tryner som satt i båten på vei utover til Rekneset hvor vi skulle starte.

Litt bush/bregnewacking før vi kom opp i skaret mellom Trehakkatinden og østryggen og moroa kunne begynne. Starten var rett på ett litt knotete sva hvor jeg mosejammet opp ett riss, mens Kristian prøvde en annen løsning som førte til litt sekkeheis for at han skulle komme trygt over svapartiet. Deretter fulgte vi en varderekke som ifølge føreren skulle være satt opp av Slingsby i hine hårde dage. Noen av de så riktig så gamle ut så det kan nok stemme. Klyveklatringen var hele tiden morsom og variert med mange opptak, noen mer spenstige enn andre. Etterhvert kom vi opp mot en stor renne/gully som toppet ut på en slags fortopp. Spot on på ruta ifølge føreren. Midt i renna var det rimelig vått og sleipt så vi endte opp med å følge eggen via bratt og eksponert klyving. Vel oppe skimtet vi en ny fortopp foran oss, og fulgte rutebeskrivelsen videre opp en gressrenne til sydsiden av toppen. Derfra bratt ned i løst og bratt lende ned til restene av snørenna som var meget markant ifølge rutebeskrivelsen fra gamle dager. Her klatret vi opp ca 40 meter før en ny renne strakk seg opp mot toppen. Fremdeles spot on på ruta selv om vardene ikke var like synlige lenger.

Greit opp her før renna svingte seg til høyre opp en bratt kamin på ca 30 høydemeter med ett lite overheng i toppen. Jeg klatret opp først. Kristian var litt usikker på om han trengte tau her så jeg rigget en kjapp standplass og kastet tauet ned til han. Om tauet kom i bruk er jeg usikker på siden mitt fokus vendte seg nordover og alle prosjekter der...

Trålfiskeren kom opp til slutt og vi gikk de siste meterene opp til varden, godt fornøyde. Etter litt mat begynte vi å kikke vestover og neste etappe. Traversen over til Vestre Rulten ble første gang gått i 1955 av Magnar Pettersen, W. Høyer og E. Olsen. De kunne rapportere om "lots of up and down climbing along a very long and solid ridge". Førstnevnte bør forøvrig være ett kjent navn for alle lofotklatrere. De hang igjen ett tau fra Østre Rulten og rappellerte ned i sydrenna som vi kom opp tidligere i år. Uten snø var imidlertid dette noe helt annet og vi fulgte beskrivelsen og hang igjen ett enkelttau. Rapellen var ca 25 meter lang, delvis overhengende.

Med ett 50-meterstau i sekken fulgte vi ryggen ett stykke bortover via en veldig kort kroppsrapell ned en avsats før det plutselig ble veldig bratt og langt ned foran oss. Vi hadde med lite utstyr, ett par kammer og ett halvt kilesett så noen seriøs klatring var ikke helt planlagt. Med fjellstøvler på bena og klatreskoene trygt forvart hjemme i Tromsø var det ikke snakk om noe skarpklatring. Vi diskuterte litt hva vi skulle gjøre. Kristian var fornøyd med å ha fått med seg østryggen, men jeg var ikke innstilt på å snu riktig enda. Klatret ned noen meter og fant en blokk som dugde som rapellfeste. Kristian mente at jeg burde gjøre ett forsøk, nobelt gjort!

Rappellerte bratt ned ca 20 meter og ned i en ny gressrenne. Derfra så det knotete ut videre, og siden jeg ikke hadde med noe sikringsutstyr bortsett fra en kamkile gjaldt det å finne letteste vei. Småklatret litt bortover sydflanken før det var bom stopp på nytt. Bratte sva stupte ca 100 meter rett ned i sydrenna under meg og opp var det heller ikke frem. Jaja, så langt...

Ett lite opptak kunne kanskje by på muligheter, jeg løftet meg opp, entret meg rundt en gedigen steinblokk og så rett opp en ny renne på ca 30 høydemeter. Enda brattere enn renna som ledet til topps på Ø. Rulten, men noen fottak på sidene gjorde at jeg ville gjøre ett forsøk. Etter å ha balansert og smurt beina godt oppover renna ble den vertikal i slutten med en stein som var jammet fast og over den var det en gedigen overhengende blokk. Kom til å tenke på en gammel rutebeskrivelse fra førstebestigelsen av Braksetttind litt lenger nord i Raftsundet hvor Bommesen og Ottesten (1930) fant ett hull de kunne krype igjennom for å komme til topps. Kunne det være noe sånt her? Balanserte litt ut på kanten og jaggu var det ikke ett hull over steinen, ca skulderstørrelse i starten. Jeg kunne ikke se hva "røret" endte opp i. Skal, skal ikke....

Tenkte meg godt om i ett lite minutt før jeg tok sats, hoppet opp og jammet hendene på begge sidene av klemblokka og dro meg opp i hullet. Krøp oppover ett par meter før jeg så at det lysnet i toppen. Perfekt!

Etter ett par meter i mørket skviset jeg meg ut av hullet og ut i sola igjen. Vestre Rulten var nå bare en lite klyveetappe fra meg og jeg småløp videre over en fortopp (Kristoffelstind ?), ned i ett skar hvor jeg så rett ned på nordpillaren og videre lett opp til varden på Vestre Rulten. Ropte at alt var ok til Kristian som satt knappe 300 meter i luftlinje fra meg mot øst.

Returen bort til Kristian ble heller ikke rett frem, det var betraktelig mer knot å klatre ned "røret" og komme seg ned fra jammeblokka. Etter litt frem og tilbake fikk jeg lirket meg ned og reverserte restenn av ruta bort til Kristian. Returen videre til Ø. Rulten forløp uten dramatikk.

Vi var inne på å returnere via sydrenna for å spare tid, men da den var så og si snøfri fristet det lite. Istedet reverserte vi hele østryggen, og klatreteknikker og uttrykk jeg ikke visste om engang ble tatt ibruk for å komme oss kjapt ned før det ble mørkt. "Reversed cowgirl" var ett av Kristians forslag. Etter litt googling og latter fant vi ut at det kanskje ikke var helt på sin plass.

Rakk ned til båten like før det ble mørkt og returen til Digermulen på blikkstille hav var rett og slett nydelig. Kjapp dusj og retur til Tromsø med innlagt burgerstopp i Bjerkvik.

Det blir snakket mye om Slingsby og hans førstebestigning av Storen, men jeg må si at dette var mye mer imponerende av han. Kompleks rutefinning, opptak på firertallet og ikke minst minst 700 høydemeter med kontinuerlig klyving måtte være en rimelig voksen oppgave for sin tid.

Ruta kan ihvertfall anbefales på det sterkeste hvis man er interessert i fjellruter eller "mountaineering" som jo er ett mye mer beskrivende uttrykk.