Sirkus Matterhorn

Mye Matterhornsnakk her, men her kommer nå rapporten...

Etter noen dager med turer i Cervinia-området var det endelig klart for Matterhorn.(4478 moh). Kanskje verdens mest kjente fjell og det foreløpelige høydepunktet i alpeferien vår.

Den opprinnelige planen var å gå Liongrat fra Italiasiden, men da den var dekket med snø og is anså jeg Martines sjanser for å komme til topps som små. Vi valgte derfor Hörnliridge fra Sveits, selv om jeg visste at den kom til å være overfylt av joikas og hissige Bergführere. Tok heisen opp til Klein Matterhorn fra Cervinia og gikk ned til Schwarzsee før vi tok fatt på de 1500 høydemeterene opp til Hörnlihut. 

Folk var ikke overbegeistret for vanderere i skiløypene

Sekken var blytung med telt/pose etc. En fugl hadde hvisket meg i øret at man ikke fikk starte fra hytten når man ville, guidene slapp ut først og så måtte man stille seg pent i kø. Derfor var det uaktuelt å sove inne, det skulle finnes teltplasser ved siden av hytten. 

Innmarsj

Stien opp til hytta var fin, vi ante dimensjonene av sirkuset som skulle utspille seg da folk kom spurtende nedover for å rekke siste bane ned til Zermatt. Snakket med noen som hadde litt bedre tid, og det virket som de fleste hadde snudd på Solway-hut (nødhytte på ca 4000 m) pga mye snø i øvre del. Motet sank hos Martine, men jeg klarte å overbevise henne om at det kom til å tine i løpet av dagen.

Det var fryktelig varmt oppover og da vi endelig kunne slå opp teltet i flanken under ryggen var begge passelig ihjelkokte. Vi hadde brukt kort tid opp og siden klokken var bare 18.00 stakk jeg oppover og sjekket ut ruten til dagen etterpå. Hadde ikke kommet langt opp før det haglet stein i skallen på meg fra folk lenger opp, og etter noen hundre høydemeter møtter jeg på store klynger med folk som lurte på om jeg visste veien ned og evt kunne hjelpe dem. Jeg pekte mot tråkket som snirklet seg nedover ryggen og sa at de fikk følge det. Sikkert uhøflig, men siden de klarte å knote seg opp fikk de jammen prøve ned også...

Hörnliridge fra teltet

Mye stein

Da jeg var nesten oppe ved Solway-hut ringte Martine og lurte på om det ikke var på tide å snu siden vi skulle opp om noen timer. Føyk nedover ryggen og kom meg helskinnet ned til hytta hvor jeg kjøpte det dyreste vannet noensinne. Etter en kjapp middag gikk vi til køys og satte alarmen på 03.00.

Feil kjøreretning

Klokka ringte ubarmhjertlig og vi var raskt ferdige med morgenrutinene før vi ruslet oppover mot ryggen igjen. 

Bekmørkt

500 har omkommet på Matterhorn, deriblant mange guider. (de får plaketter..)

Vi var først ute og siden jeg kjente over halvparten av ruta fra kvelden før gikk det forbløffende kjapt oppover. Den største utfordringen var å unngå å snuble i alle folkene som hadde overnattet på ryggen etter mislykkede toppforsøk dagen før. De var strødd oppover hele ryggen, noen med soveposer, sølvpapirstæsj og primus mens andre hutret i tynne softshelljakker. 

Graderingen på ruta er AD-, noe som tilsier klyving og et og annet vrient punkt. I beste alpestil var

disse punktene rigget med faste tau, og etter halvannen time nærmet vi oss nødhytta. Martine var meget effektiv og imponerte stort. Når det er mørkt er det vanskelig å se hvor langt det er ned...

Det lysner mot dag

Svær flanke

Bergführer

Martine satte pris på faste tau.

Etter en kjapp matstopp fortsatte vi opp til skuldra under toppen, men da hadde guidene med følge (dvs japanere med toppfeber og begrensede ferdigheter) tatt oss igjen og brøytet seg foran oss. Eller, det gjorde de etter at de hadde skjelt oss ut for å ha brutt hyttereglene og startet før de. Gjorde dem oppmerksom på at vi bodde i telt og reglene således ikke gjaldt oss, hvis ikke de hadde noe annet å tilføye. Etter en kortere diskusjon sa jeg bare at jeg ikke gadd bruke mer tid på dette tullet og at de ikke på noen måte hadde noen eiendomsrett på fjellet. "Die Norwegische klätteren" var ikke populære resten av dagen..

Siste del opp til toppen var snødekket, men godt "sikret" med faste tau og jernpinner som jeg kunne sikre Martine i. Vi tok igjen flere av guidene og da vi endelig stod på toppen kl 7.45 var det mange bak oss som strevde seg oppover. 

Der berg ruft!

Endelig oppe!

Etter kort fotoshoot hvor vi skimtet at utsikten var flott var det best å bevege seg nedover igjen og den neste timen ble uforglemmelig. En salig blanding av hissige guider, folk i amarsjsko uten stegjern på skaren og folk som knapt hadde vært i fjellet før kom kavende oppover. Det haglet snø og stein nedover flanken, noen mistet fulle vannflasker som fikk 300 høydemeter rennefart og røsket nesten med seg ett helt taulag i sin ville ferd ned nordveggen. Guidene skrek til klientene sine "3 minutes, put on crampons, eat, take picture" før de dro de oppover og tråkket på alle tau som måtte ligge iveien. Jeg forsøkte å sikre Martine nedover ved hjelp av jernpinnene (halvstikk over dem), men jeg hadde ikke fått lagt tauet over før en gjøk på vei opp dro det av igjen og tråkket på beina mine for å komme seg videre. Anmodet han om å ryke og reise, men ble møtt med ett tomt og spørrende blikk. Han skulle til topps, koste hva det koste ville. Det er vel slik det er på Everest....

Etter en time med dette sirkuset kom vi oss endelig ned på skulderen og gikk ut til siden for å komme oss vekk fra guidene. De hastet forbi oss og jagde klientene sine ned fjellsiden "1-2, hurry hurry". Skulle sikkert rekke middag elns. 

Vi tok det med ro nedover, firte ned Martine der hun følte for det og møtte på noen svenske guider som hadde med klienter på "Matterhornvecka". De var virkelig hyggelige og slo av en prat hvor det kom frem at de også mente at det gikk an å oppføre seg som folk selv om man var på "selveste Matterhorn". 

Via Ferrata (nesten)

Noe av det brattere på ryggen

Pga kjøret i toppen hadde vi ikke drukket noe særlig og de siste par hundre høydemeterene ned til teltet ble dryge. Svetten rant i varmen og sola brant i panna.

Vel nede ved teltet/hytta bevilget vi oss en cola hver til blodpris før leiren ble pakket sammen og vi ruslet ned til Schwarczee igjen og skjulte teltet bak en kirke i og med at vi ikke kom til å rekke banen ned til Cervinia igjen. Møtte på Sondre K og Mayhassen som var på vei opp, og Martine informerte om farene som ventet dem. Vi ønsket de lykke til og fortsatte til hotellet hvor middag ventet. 

Etter en enorm burger på Hotel Schwarzee ble det en dukkert i den lille kunstige innsjøen nedenfor hotellet før vi sovnet på null komma niks. 

Med litt mindre folk hadde dette vært en fantastisk tur, men skal ikke klage, vi kom opp og ned helskinnet.

Legger ut en kort videosnutt til uka når jeg får skikkelig nett igjen.

Tobleronen

Mot Monterosa-massivet

 Amen.

Hvorfor sa ikke noen dette til meg på forhånd?? Mye mer behagelig og lite kø.